Og resten av 2010

Kunsten å gråte i kor ble en skikkelig killer for meg. Og jeg flittige pike, tror jeg må lese alt til siste slutt. Det er ikke boka det er noe galt med, og heller ikke meg! Boka er både velskrevet og vittig. Tragikomisk får en vel si. Men kombinasjonen bok og meg var ikke bra. Uh, det er et slit å lese om familier som funker så elendig. Jeg holdt på lenge. Alt for lenge. Etter  måneder stappa jeg den godt inn i bokhylla og der blir den.

Forhåpentlig har jeg endelig lært å legge vekk bøker. Vi får se.

Jeg tror jeg tok skrekken, i ferien hadde jeg mitt vanlige optimiske antall bøker med i bagasjen. Men nei, de ble ikke åpnet.

Helt kultur-tørke har det likevel kke vært, Jeg har sett en del filmer. Da er det ungdommen som velger. Og nå vet jeg helt klart hva en av de gode grunnne til å blogge er. Det er en så grei måte å holde oversikt og huske titler. Men 2 av filmene har festet seg så bra at titlene også sitter. Jeg kan faktisk tenke meg å se begge om igjen. Det er et godt tegn.

The blind side

Dette er en fin film, visstnok basert på en sann historie om fotballspilleren Michael Oher. En hjemløs gutt, dømt til et elendig liv. Men han er på rett sted i rette tid og treffer gode mennesker som forandrer hans liv og hans muligheter. Typisk amerikansk tenkte jeg og det er vel det det er. Men filmen er virkelig hyggelig og den er også verdt å se for  glimt fra et flott ekteskap! Mammaer med guts er heller ikke å forakte! Anbefales.

The Shawshank Redemption

Dette er gutta som sitter bak murene i årevis for drap de ikke har begått. Men de takler straffen likevel. Gjør det beste ut av situasjonen og lever uten å miste sin verdighet. Jeg liker Morgan Freeman. Anbefales, her og.

Bak i minnet mitt sted lå Ord om annet’s fine omtale av Tilbake til Riverton av Kate Morton. Det var denne jeg våget meg på når leselysten skulle vekkes til live igjen.  Bra valg! Selv om lesingen har tatt tid, har jeg kost meg med hver side. Boka er et eventyr. Spennende tider og sjebner. Alt er flott flettet sammen. Og jeg kan godt tenke meg å lese mer av  Kate Morton.

Jeg har hatt gleden av å bli underholdt og rørt av Hålogaland teaters oppsetning, Et juleeventyr. I år skal de sette opp The black rider. Jeg gleder meg.

Jeg må innrømme at det har vært oppmuntrende for meg å se at besøket på bloggen ikke har stoppet opp selv om jeg har vært fraværende. Og ekstra oppmuntrende er det å bli etterlyst. Det har bidratt til at jeg har valgt å åpne boka noen ganger. Takk!

Alt er vel med meg, jeg har til og med fått ny bokhylle! Ikke så praktisk med sortering etter farge, men veldig inspirerende. Nå gjelder det å velge neste bok. Tips mottas med takk.

Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år.

Luftslottet som sprengtes, Stieg Larsson

Jeg ventet et drøyt halvår før jeg tok fatt på tredje og siste Stieg Larsson-krim. Det var lett. Det er jo så mye annet jeg vil lese. Men når jeg først begynner på en krim – det er antagelig som opium … eller melk! Jeg bare må ha det.

Før jeg vet ordet av det er boka lest. Boka  kan være så tjukk som helst. Det spiller ingen rolle. Kort fortalt. Det er en spennende bok. Og slutten er grei nok. Jeg klappet igjen etter siste side med fred i sjela. Jeg vet ikke hvilken av de tre som er best. Tror ikke jeg orker å reflektere over det heller. Nye spennende bøker venter på meg.

Krim er øyeblikkets nytelse – det passer fint i ferier.

Brokeback-fjellet, Annie Proulx

Dette er en alle tiders sterk novellesamling. Og det er et typisk eksempel på hvor feil jeg kan ta.

Brokeback Mountain er filmen jeg aldri gadd se. Jeg trodde det var en klissete, amerikansk, søtladen film som jeg ikke haddde lyst til å se. Og noveller tror jeg at jeg ikke liker. Ingen ting talte for at denne boka skulle bli med meg hjem eller at filmen skulle bli sett av meg.

Tilfeldighetene ville at jeg var innom byens bruktbokhandel og der stod «Brokeback – fjellene, historier fra Wyoming» og tittet ned på meg. Det var noe, en kommentar jeg hadde hørt eller lest og så tenkte jeg – Hmm,  kanskje jeg burde ta en kikk? Boka insisterte på å bli med meg hjem. Jeg forstod det var på tide å prøve meg på flere noveller.

Det er ikke barnemat som serveres mellom permene her. Fortellingene er blottet for sentimentalitet. Det er hardt og rått og strevsomt og brutalt og vakkert på et vis. Et stykke ut i boka fikk jeg behov for å google Wyoming. For en vakker stat – for en kontrast til den harde virkeligheten!

I tillegg til novella Brokeback-fjellene likte jeg spesielt godt novellene «Jobbetid»- novella er som et referat hugget i stein, «Folk i helvete trenger bare et glass vann» og «Gressletter til verden ende». Dette er lesestoff som gir varig inntrykk.

Filmen Brokeback Mountain, som er basert på siste novelle i denne samlinga, så jeg før boka var ferdig lest. Det er en film om to unge menn som finner hverandre mens de en sommer jobber sammen som gjetere. Det er vanskelig og ulovlig kjærlighet. Jeg syntes det var en fin og ganske vemodig-vakker film. Flotte naturscener fikk jeg med på kjøpet. Og det jeg kan si er at novella ikke står tilbake for filmen. Veldig bra.

Bok og film anbefales på det varmeste.

Men nå – innspurt før feriestemningen fester grepet.  Jeg skal huske å ta med bøker til fjells. Vet bare ikke helt hva – ennå. God påske til dere alle sammen!

http://www.wyomingtourism.org/

5 favorittbøker

Nå må jeg skynde meg. Jeg vil gjerne henge med på lista over favorittbøker som Beate holder på med,  selv om det er ganske så vanskelig å velge bare fem bøker. Til slutt ble det disse fem, alle har gitt meg supre lesesopplevelser. Bøker som lever i meg ennå.

– Rosens navn, Umberto Eco

– Jane Somers dagbøker, Doris Lessing

– Gifttreet , Barbara Kingsolver

– Ut og stjele hester, Per Petterson

– Dr Zhivago, Boris Pasternak

Det synger i gresset, Doris Lessing

Doris er en krevende dame. Hun forlanger at jeg konsentrerer meg når jeg leser. I tillegg virvler hun opp en mengde tanker i mitt hode. De har vondt  for å lande.

Denne romanen begynner med funnet av en død kvinne. Siden får vi hennes historie fra barnsben. Det er varmt og det er tørt. Det er fattigdom, ensomhet og annerledeshet.

Mary har ingen storslagen barndom, faren er lett forfyllet og moren sliter for å holde familien gående. Men Mary klarer å skape seg ett liv som voksen, singel kvinne i storbyen. Hun har en god jobb og hun er tilsynelatende vellykket. Men idyllen rakner og Mary skjønner at hun er annerledes.  Hun gifter seg i panikk, med en fattig farmer. Jeg er ikke helt sikker på at det måtte gå som det gikk. Jeg har bitt negler og krysset fingre. Både Mary og Dick hadde fortjent noe annet.

Jeg har aldri kunnet forstå begrepet «untermench», at tyskere under andre verdenskrig kunne se på jøder som like verdiløse som rotter.  Helt ubegripelig.  Men Doris Lessing gjør det forståelig i denne boka. Ikke ved å skildre hvor ille negrene er, hvordan de lukter eller hvorvidt de er late. Men ved å skildre frykten Mary opplever, og den spenningen som oppstår mellom hvit og svart, i det den hvite skjønner hva de fargede kan og forstår. Når de skjønner at de fargende er likeverdige mennesker. Når evnen til å opprettholde den tillærte avstanden skrumper inn. Samtidig som vi vet hvor hard justis det er/var blandt de hvite. Det er en forutsetning at alle opprettholder distansen, at du dyrker den etablerete sannheten til tross for at du har avslørt hykleriet. Så uverdig for alle parter.

Knirk har skrevet et alle tiders innlegg om boka her. Jeg må si meg enig med Knirk, dette er en imponerende bok.

Tenk at det er en debutroman.

Tenk at den er utgitt i 1951.

Heldige meg har mere ulest Lessing i hylla. Men det er en fare for at jeg kommer til å konvertere til «ønsker-Hollywood-endinger».

Mammut og litt til

Jeg har smått begynt å bekymre meg for  leseåret 2010. Starten er ikke noe å rope hurra for. Vi skriver mars og kun en bok er lest. Det stemmer nok som jeg har erfart tidligere – en bok om gangen – og ikke flere.

I år som i fjor bestilte jeg bøker i forbindelse med mammutsalget. Det blir definitivt ikke impulsivt og ingen spennende overraskelser er med hjem. Men bøker blir det!

Årets bestilling – med mine forventninger:
– Kunsten å gråte i kor, Erling Jepsen – trist og opprørende, men morsom, tror jeg
– Bestemødrene, Doris Lessing – jeg har lyst til å lese mere Lessing – jeg beundrer dama
– Tilbake til Riverton, Kate Morton – passer til timer i hengekøya – gleder meg
– Shantaram, Gregory David Roberts – gleder meg til lukten og lyden av India i en ordentlig røverhistorie
– Slam, Nick Hornby – litt småmorsom kanskje
– Vinter i Madrid, C. J. Sansom – jeg liker blandingen historie og spenning
– Wandrups valg, Fredrik Wandrup – Hurra. Nå er denne boka mi 🙂
– Mørkets hjerte, Joseph Conrad – ble fristet av omtalen. Jeg regner med å få utvidet min horisont

Fordelen med bestilling er at jeg får bøkene jeg vil ha og helt fritt for overraskelser blir det ikke. Bestillingen henter jeg på den lokale bokhandlen og jammen fikk jeg med meg ei bok om yoga (med dvd) og et par lydbøker til lange bilturer.

Nå begynner det å haste med mer hylleplass. Jeg har bestemt meg for Billy, men hva er best – med eller uten dører?

Bloggpris

Jeg har fått kreativ bloggpris av Liv og Janke! Tusen takk. Det er veldig hyggelig.

Den obligatoriske teksten som skal være med:

Kriteriene som følger med å få denne prisen er:- Kopier awarden til bloggen din.- Link til den personen som ga deg awarden.- Fortell 7 interessante fakta om deg selv.- Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.- Link til deres blogger.- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Hmm – så var det 7 interessante ting om meg selv. Jeg vet ikke hvor interessant det er. Men det kan gi en liten pekepinn om hva slags figur jeg er, kanskje.

1. Jeg liker håndarbeide. Strikking er en favoritt

2. Jeg liker å ferdes på fjellet og ved havet. Jeg er glad i naturen. Ikke så rart kanskje siden jeg bor i det vakre nordnorge.  I de siste dager av mørketiden har vi vært heldige og hatt klarvær og et fantastisk lys.

3. Jeg setter pris på vakre hager og liker godt å jobbe i hagen selv.Ikke så selvfølgelig og noen ganger ganske frustrerende med våre hyppige korte, kalde og våte somre. Bare for å ha det sagt: jeg er amatør.

4. Jeg er fortsatt lykkelig gift etter 22 år. Inni mellom føler jeg meg som en sjelden og utdøende «rase».

5. Min favoritt cd er London Calling med Clash.

6. Jeg skulle ønske at jeg var sprekere, men har ikke gitt opp å komme inn i rutinen med å trene. Målet er at trening skal være like selvfølgelig som tannpuss.

7. Jeg er pysete, men jeg har en drøm om å lære meg å padle. Og bosted tatt i betrakning burde jeg definitivt gjøre noe med mine skrale ferdigheter på nedoverski.

Antagelig ingen bomber her.

Det er mange av dere som allerede har fått prisen både 1 og 2 og kanskje 3 ganger. Så jeg lar være å velge 7. Men dere som leser dette, skal vite at jeg setter stor pris på bloggene deres. Både dere som står i lenkelista mi i margen og flere andre blogger som jeg kikker innom. Dere har vært deres særpreg og det er flott.  Jeg finner masse inspirasjon til videre lesing hos dere. Og det er klart at lesingen min hadde vært helt annerledes og langt mer dominert av tradisjonell krim uten dere. Takk!

Leviatan, Paul Auster

Dette skal egentlig være en omtale av sist leste bok. Men det er helt umulig å finne bilde av «mitt» omslag på nettet. Jeg har derimot funnet 13-14 andre omslag. Jeg liker ikke at de endrer omslag på bøker. Er det virkelig nødvendig?  Heldigvis rakk jeg å kjøpe «Gutten som hadde svar på alt» ( Vikas Swarup) før filmen kom. Etterpå het boka «Slumdog millionare» og hadde bilder fra filmen på omslaget. Jeg kan ikke fordra bøker med bilder fra filmen. Når jeg leser skal jeg sannelig ha gleden av å lage bildene selv!

Så, der fikk jeg det ut og kan konsentrere meg om Paul Auster. Jeg tror den mannen kan lure meg med på hva som helst. Ikke fordi han er så pen og sjarmerende – det vet jeg egentlig ikke noe om. Men ordene, de bare fanger meg. Leviatan handler om to menn og livene deres, jobbene, ekteskapene, vennskap og valg de gjør. At de to mennene er forfattere er av underordnet betydning. Historien får vi ved at Peter Aaron, den ene forfatteren forteller om livet til den andre.

Det handler om konsekvensene, om hva  dett og hint kan føre til. Det handler om at vi langt fra er bare arv, men også mye miljø. Og at tilfeldighetene og vår evne til å takle det som skjer har stor betydning for livet vårt.  Historien i seg selv er spennede og har godt driv. Det skal sies at personene ikke er helt a4 etter min målestokk. Det er slett ikke noe minus. Jeg leser med store øyne.

Leviatan er et stort sjøuhyre. I den jødisk-kristne mytologien framstilles ofte Leviatan som en blanding av drage og slange . I denne illustrasjonen forsøker Gud og drepe sjøuhyret. Peter Aaron, romanens jeg-person, kaller romanen sin Leviatan for å ære sin venn, Benjamin Sachs, og hans ufullførte roman, Leviatan.  Dette er den direkte årsaken til at boka har fått denne tittelen.  Jeg våger meg på en videre tolkning. Da tenker jeg at det bor ett «uhyre», noe utemmet, i oss alle som hver og en av oss må holde kontroll på. Men her beveger jeg meg i ytterkanten av mitt kompetanseområde. Jeg hører gjerne andres tanker om tittelen.

Som teksten bak på boka sier handler det også om kjærlighet og lojalitet, politikk, fremmedgjorthet, Vietnam-generasjonen i Usa.  Alt sammen godt fortalt av Paul Auster.

Begge bilder er «stjelt» fra nettet.

Oppsummering leseåret 2009

Så er det tid for å reflektere en smule over siste års lesing. Jeg kan meddele at jeg ikke gjør mange bevisste valg. Det er bøkene som velger meg og ikke omvendt. Jeg kjøper bøker jeg vil lese, men likevel er det andre bøker som presser seg foran i køen. Noen kjøper jeg selv, helt plutselig, og en god del låner jeg av biblioteket. Jeg har bestemt inntrykk av at bibliotekbøkene kommer foran andre bøker. Det får lånefristen og reserveringskøen ta skylden for.

De bøkene jeg definitivt velger bevisst er i krimsjangeren. Og da er det ikke fordi jeg på død og liv vil lese akkurat den boka, men snarere fordi ungdommen i huset leser disse. Det er gøy å lese noen av de samme bøkene, dele gleden over å sammenligne film og bok.  Det skal jeg fortsette med dersom anledningen byr seg. Så får de andre bøkene komme i den rekkefølgen de selv vil.

Tall i parentes er fra i fjor.

Bøker av norske forfattere: 9 ( – 4)
Bøker på annet nordisk språk: 0 ( – 2)
Oversatte bøker:   25 ( – 18)
Bøker på engelsk:  0 ( – 1)

Kvinnelige forfattere:  5 ( – 11)
Mannlige forfattere:  29 ( – 14)

Bøker på nynorsk:  2-3 ( – 2)
Krim:  5 (- 3)
Maner fortsatt til ettertanke:  5 ( – 8 )
Lyrikk: 2 ( – ) 1
Barnelitteratur: 1 ( – 1)

Jeg har ikke tatt min egen utfordring når det gjelder å lese engelsk. Og jeg er skuffet over at jeg ikke har lest en eneste bok av Hamsun enda det har vært Hamsunår. Overraskende er det at jeg bare har latt meg friste av fem bøker skrevet av  kvinnelige  forfattere. Nynorsken viser det seg å være vanskelig å holde telling på. Men jeg liker å lese bøker på nynorsk. Vakkert språk.

Men det jeg er glad for er at min gode gamle lesevane er gjenetablert. Det har vært mye lettere enn å få en god trimvane. Det er ett annet og bare tidvis vellykket prosjekt jeg kjører for meg selv. Forskjellen er antagelig at lesevanen skulle gjenetableres, mens trimvanen skal etableres.

Hvis jeg måtte trekke fram bare en bok fra 2009, ville det bli Veien av Cormac McCarthy. Men jeg har også vært glad for å lese

Som en roman – om gleden ved å lese, Daniel Pennac

Huset ved moskeen, Kader Abdolah

Tålmodighetens stein Seng-e- Saboor, Atiq Rahimi

om gamlingene i Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten og deler av Taxi for B.A.Beckström

Dessuten er jeg glad for å ha funnet Paul Auster.

Jeg må ikke glemme illustrasjonene i Historien om herr Sommer

Så får vi se hva 2009 bringer. Kanskje noe Doris Lessing. Jeg fikk bøker av henne i gave nylig. Jeg håper det blir litt Per Olof Enquist, mere Paul Auster og kanskje Etgar Keret. Jeg er mer glad for å ha funnet Paul Auster enn Murakami. Men det blir sikkert mer Murakami også. Uansett, jeg gleder meg.

Hvis jeg kan ønske meg noe i 2010 er det en artikkel om det gode språket i og oversettelsen av Parfymen av Patrick Süskind. Og da særlig av de som lovpriser boka. Her har jeg noe å hente i det å bli en bevisst leser og i det å oppleve det skrevne ord. Jeg vil lære noe.

Men en plan har jeg. Jeg skal lage handleliste å legge i pengeboka. For i år skal jeg bruke litt tid på ett antikvariat eller to.

Lesing eller ei – Godt nytt år.

Romjulsoppdatering

Desember er alltid travel hjemme og på jobb. Da blir det ikke mye tid til lesing. Det er likevel ei bok som har presset seg fram når jeg stresset rundt i desemberbutikker, Julemysteriet. Og i år kjente jeg at den bare måtte ut av hylla til relesing. Ikke husket jeg slutten og heller ikke særlige mye av handlingen. Jeg var likevel disiplinert nok til å fullføre Kollektivt selvmord først.

Kollektivt selvmord, Arto Paasilinna

Det er noe med denne Paasilinna. Han skriver fjasete på ett vis. Alt er moro. Personene er komiske. Det grenser til overmorsomt. Og egentlig har jeg lyst til å slenge boka fra meg og si at det er billig og lettvint. Men så er det «noe» som balanserer det hele. Det er gode personkarakteristikker. Det er mulig å kjenne igjen typene. Hvor håpløse de enn er, er persongalleriet laget med varme og sjel. Og jeg aner ett samfunnsengasjement bak det hele. Paasilinna kan kunsten å balansere. Så enkelt er det.

Julemysteriet, Jostein Gaarder

Her i huset har vi en illustrert utgave, der Stella East har laget 24 flotte illustrasjoner. Bare bordene på illustrasjonene er verdt ett skue. Det er en barnebok, med gjentakelser slik barna liker. Men fortellingene, både den ytre og kalenderfortellingen, er fengende. Her får man en liten krim, en dose religion og litt historie. Barneengelen Umuriel sjarmerer meg i senk.  Reisen tilbake i tid er så  troverdig at jeg er tilbøyelig til å tro på det. Finnes det virkelig fortellinger om ett reisefølge som forlater byen flere år før de kommer til byen? Kalendererhistorien er veldig bra!  Den ekle kjøpelyden han setter ord på i boka, den følger meg hver desember. Jeg tror det er svært mange som ville hatt godt av å stoppe opp, reflektere litt over julen og all «kjøpingen».

Jeg har ikke lest  alt av Jostein Gaarder, men jeg tror likevel dette må være hans beste bok.  Jeg har veldig lyst til å høre mer om researchen til denne boka. Og til neste år ønsker jeg meg en slik adventskalender.

Tålmodighetens stein Seng-e-saboor, Atiq Rahimi

Atiq Rahimi er ett helt ukjent navn for meg og var det ikke for Jorid i “Ord om annet” ville det vært slik fortsatt. Forfatteren er en mann født i 1962. Han er afgansk. Han  flyktet fra hjemlandet og er nå bosatt i Frankrike.

Tålmodighetens stein er monologen til en kvinne. Hun snakker høyt til seg selv eller sin mann eller begge deler, mens hun steller ham. Han er hennes Seng-e-saboor. Mannen er såret i krig. Han puster og det er alt. Det står bakpå boken at det er en hymne til friheten og kjærligheten, men jeg vet ikke. Det er ei kort bok, 128 sider. Etter min mening er dette 128 sider med krutt. Jeg er i hvert fall opprørt. Nå har jeg nettopp lest ferdig siste side, men denne boka er jeg ikke ferdig med. Den kommer til å kverne rundt i hodet mitt ei god stund. Fortvilelsen, bitterheten, frustrasjonen og livslysten er til å ta og føle på. Egentlig tenkte jeg at denne boka handler om mangel på kjærlighet og mangel på frihet. Men så er det likevel slik at den priser kjærligheten og friheten nettopp ved å beskrive fraværet av det samme.

I tilfelle jeg hadde glemt hva jeg mener om undertrykking av kvinner, har jeg kommet på det nå. Boka er svært godt skrevet.

Oppdatering:

På vegne av venner, Kristopher Schau

Jeg falt for fristelsen til å lese denne. Schau er en fasinerende person og her viser han fram en helt annen side enn den vi vanligvis får presentert. Det handler om begravelser som besørges av det offentlige i mangel av nære påførende til den avdøde.  Som Schau er jeg full av respekt for de prester som legger litt arbeid i å lage en god og personlig preken for disse ensomme sjeler. Jeg håper det brer om seg. Mener jeg har oppfattet at dette er blitt en aldri så liten salgssuksess i førjulstida. Jeg er ikke sikker på at den oppfyller forventingene til alle de julepynta mottakerne.

Boka er greit skrevet, ærlig og fin. Men jeg innrømmer at det var på grunn av forfatteren jeg lot meg lokke til lesing. Det er ingen höjdare, men ett greit tema og reflektere litt over. Aller mest er jeg imponert over omslaget. Årets beste omslag.