Jeg skulle en svipptur til hovedstaden og bibliotekets tykke bok med stive permer ble igjen hjemme. En tynn gul bok med myke permer som passer fint i håndveska, fikk være med på turen. Slik har det seg at Japan dro fra India i denne runden.
Hva vet jeg egentlig om Japan? Moderne samfunn, bilindustri, elektronikkindustri, nye prosjektmetoder, Kaisen mind, store byer, tett befolkede områder, bonsai, kimono, forurensning, hvalfangst, flittige mennesker, sushi. Dette er noen av mine stikkord om Japan. Muligens er det pinlig, men jeg ble overrasket over å lese at japanere går på jazzkafe og drikker whisky. Jeg er ikke full av fordommer. Jeg har bare aldri tenkt på at jazzkafe og whisky er dagligdags i Japan. Handlingen i denne boka kunne funnet sted hvor som helst. Men bildene inne i hodet ble japanske denne gangen. Japansk landskap, japansk utseende mennesker. Selv om det eneste som virkelig var japansk i denne boka var navn på personer og steder. Og muligens det at kvinnene kan virke en smule mer usynlig og oppofrende enn hos oss. Når det gjelder sex, kan man ikke få annet inntrykk enn at japanske damer er med på notene. Jeg har aldri fundert over japanske kvinner (eller menn for den del) i dette henseende. Men jeg hadde ikke forventet sexscener i en japansk bok. Kanskje trodde jeg at dette er mer tabubelagt i Japan enn i vesten?
Murakami har ett lett og fint språk. Det er gjennomført – så til de grader – at jeg reagerte de fire, fem gangene jeg fant skrivefeil. Så vidt jeg kan forstå må oversetteren ha gjort en god jobb.
Hajime er bokas hovedperson. Han er enebarn og litt innadvendt. Det var ikke så vanlig å være enebarn på femti-tallet da Hajime var liten. Hajime er lykkelig gift, vellykket i jobben, har flotte barn og god økonomi. Men kona er kanskje ikke den største kjærligheten. Dette er ikke de store handlingers bok, men mer om det å være til. Hvilke valg Hajime tar. Hva hans kvinnebekjentskaper leder til. Hvordan ville det blitt om han hadde handlet annerledes?
«Vest for solen, syd for grensen» hadde jeg ikke hørt om, før den overraskende dukket opp under juletreet. Ei varm og fin bok. Det blir flere Murakami bøker på meg. Da blir det kanskje After dark, Kafka på stranden eller Norwegian Wood eller kanskje alle tre? Vi får se.
Ingenting er som å oppdage Murakami. Eg liker han veldig godt. Min favoritt så langt er «The wind-up-bird Chronicle». Og Murakami skriver om sex, ver du trygg.
Eg las «Norwegian Wood» omsett til norsk og reagerte på fleire dårlege formuleringar, så eg bestemte meg for at resten av forfattarskapet skal lesast på engelsk. Men kanskje det er ulike oversettarar, kven har oversett di bok?
Det er Ika Kaminka som har oversatt «Vest for solen, syd for grensen». Hvem har oversatt norwegian wood?
Så din favoritt er Trekkoppfuglen? Da får jeg legge den til lista. Kanskje den havner øverst i Murakami-lista. Takk for tips.
Hei.
Fin blogg, oppdaget den nå. Trekkoppfuglen er min favoritt. Jeg liker også Kafka på stranden (en av mine favoritt titler). Jeg var ikke så begeistret for Dans, dans, dans og Norvegian Wood. Det er vel de jeg har lest. Jo, og så den rare hvor han jogger. En slags biografi. Merkelig. Litt kjedelig. Kanskje fordi jeg ikke forstår fascinasjonen av å jogge….det er jo fryktelig slitsomt! :o)
du må lese sauejakten.
Leste den etter trekkoppfuglen. Du får mer ut av dans dans dans om du leser den først. Den er så skummel at du vil låse døren. For meg var det lett å leve meg inn i bøkenes jegperson.
Velkommen hit Knirk. Da kan det virke som om trekkoppfulen rykker opp i køen. Med min lange «huskeliste» må det harde prioriteringer til. Takk for bidraget. 🙂
Trekkoppfuglen!! Fantastisk bra!! Gled deg!
Da blir det trekkoppfuglen! Jeg gleder meg allerede.
Til KariE
Kjenner igjen det du skriver, om at det ikke er overtydlig japanske omgivelser, fra flere av Murakamis bøker.
Tror det er for å fokusere mere innover i menneskene. Likte det.
Hei V: Da gru-gleder jeg meg til Sauejakten og Dans Dans Dans og så er jeg klar for – «Hva jeg tenker på når jeg tenker på løping»?