Jeg hadde lest en varm anbefaling av denne boka hos Bookhouse girls og var rask med å sende min bestilling til bokkilden. Men før jeg kom i gang med de første sider, fikk jeg også med meg en heller lunken omtale, og dermed ble boka liggende.
Men heldigvis tok jeg boka fatt nå nylig. Den er utrolig lun og god. Dette er historien om Liesel 9 år i Tyskland 1939. Mamma følger henne og den yngre broren til sitt nye hjem hos forsterforeldre, i en by langt borte. Under togturen dør Liesel’ s lillebror og i forbindelse med begravelsen blir boktyven «født».
Vi følger Liesel gjennom krigsårene, og blir kjent med varme, fanatiske, redde, dumme og modige mennesker. Det er mye trist, men likevel er det mest humor og varme.
Fortelleren i boka er døden selv, og døden er som folk flest. «De sier krigen er dødens beste venn, men jeg må gi deg ett annet syn på den saken. For meg er krigen som en ny sjef som venter seg det umulige. Han henger over skulderen på deg og gjentar en ting, uopphørlig: «Få det gjort, få det gjort.» Altså arbeider du hardere. Du får jobben unna. Men sjefen takker deg likevel ikke. Han ber om mer.»
Denne boka er av det slaget som smyger seg under huden din og blir der.
Det er bare ett å gjøre: Les den.
De siste sider leste jeg på flyet hjem. Heldigsvis hadde jeg kjøpt en kopp te og hadde en serviett tilgjengelig. Mitt hjerte kommer til å verke en tid.
Oppdatering:
Sjelden har jeg møtt skjellsord framført med slik ømhet som i denne boka.
Noko eg nyleg fekk vite om denne romanen, er at det eigentleg er ein ungdomsroman. Han blei utgitt med to ulike omslag, eitt retta mot vaksne og eitt mot ungdom. Det retta mot vaksne har seld mest, og boka er blitt ein internasjonal bestselgjar. Det synest eg er interessant!
Det synes jeg og. Jeg tenkte underveis i lesinga at denne romanen også ville passe for ungdom. Og jeg håper at jeg får mine til å lese den. Men det spørs, lese er ikke det de helst gjør.
Jeg har lagt merke til at du i bloggen din har gjort deg noen tanker, kanskje i forbindelse med din egen bok, at barne og ungdomslittereatur ikke har samme status som voksen litteratur. Jeg synes det er synd.
Det er mye visdom, latter og alvor for både små og store i barne og ungdomslitteratur. Og etter mitt syn er denne litteraturen svært viktig. De unge er en lesegruppe det er viktig å fange opp. Og de fortjener gode bøker.
I min egen bekjentskapskrets har jeg dessverre registrert at selv ungdom synes det er mindreverdig å lese ungdomslitteratur. Men altså det synes ikke jeg. 🙂
Og dermed bestemte jeg meg for å gjøre alvor av funderingene på å kjøpe denne. Takk for at du vippet vekta i en retning jeg tror jeg vil finne meg vel med 🙂
Ståle: Så hyggelig. Håper du kommer til å like boka. Det blir spennende og se hva du synes.