Around books spurte i en blogg om heltinner fra litteraturen. Jeg vet ikke helt om Mma Ramotswe er min heltinne, men jeg liker henne veldig godt. Hun er slett ikke perfekt, kan bli irritert, men er passe overbærende overfor livets tildragelser. Hun har nesten funnet seg til rette med sin tradisjonelle figur, men bare nesten. Hun ser noen av sine egne svakheter, men slett ikke alle. En riktig sympatisk dame.
Jeg blir litt snillere for hver bok jeg leser om Mma Ramotswe og vennene hennes. Jeg har som de fleste andre ett potensiale. Alle mennesker trenger ikke bli som henne, det ville antagelig bli kjedelig. Men litt mer av henne i mange mennesker, ville slett ikke være dumt. Litt mere tilgivelse eller bare litt mere overbærenhet i hverdagen, ville være en god ting.
«Det var naturligvis alltid vanskelig for Mma Ramotswe ikke å kjenne medfølelse med andre, uansett hvor forkastelig de oppførte seg eller hvilke karakterbrister de hadde, simpelthen fordi hun hadde en intuitiv, dyp forståelse av hva det ville si å være menneske, hvilket ikke er enkelt. Alle, følte hun, kunne så lett komme til å gjøre noe ondt eller gi etter for svakhet eller vise egoisme. Og dermed kunne hun forstå – og det gjorde hun – hvilket ikke var det samme som å gå med på – for det gjorde hun ikke – eller være av den mening – for det var hun ikke – at man skulle dømme andre.»
Dette er sjuende bok i en koselig serie. En av bøkene var i kjedeligste laget for meg. Jeg holdt på å melde meg ut. Men nå er jeg glad jeg gav McCall Smith flere sjanser. Definitivt en god bok å lese som avkobling ved eksamensinnspurt.
Jeg griper meg selv flere ganger i å spekulere på om oversettelsen er god, ikke fordi jeg har mistanke om at den er dårlig, men fordi jeg skjønner at noen oversettelser er hastverksarbeid. Jeg liker at ordene Mma og Rra er beholdt. Jeg er lettlurt og opplever straks mere Afrika. Denne gangen er det oversettelsen av tittelen som trigger min nysgjerrighet. Den engelske tittelen har mer musikk i seg enn den norske. «Blue shoes and happiness» svinger langt bedre enn «Blå sko og lykke». Kanskje en nynorsk variant hadde gjort seg?
Jeg innbiller meg at det dufter Afrika av boka. Robois-te frister meg og jeg savner noen trivelige nyheter fra Botswana i norske medier.
Den nynorske varianten ville i så fall vore:
«Blå sko og lykke» 😉
(ok, då. Det går an å skrive «lukke», òg.)
Hah. Der fikk jeg. 🙂 Det hjalp ikke stort med nynorsk. Ikke ville synonymordboka gi meg noe bedre forslag heller. Har vi virkelige ikke flere norske ord for å beskrive en så god følelse?
Jeg har grubla lenge på om jeg skulle gi Mr. McCall Smith en ekstra sjangs etter at jeg leste «The Finer Points of Sausage Dogs» for noen år siden. Til de grader morsomt, men nådde meg ikke helt likevel. Kansje fordi jeg ikke syns det var mro at en distre professors flauser skulle gå ut av favoritthunderasen min, dachshundne. Men bortsett fra det 🙂
Hekta på Afrika som jeg er, burde jeg kanskje gi lettbente bøker om viderverdigheter derfra en sjangs?
Ståle: Hvis du kan like ei koselig bok, da skal du gi Damenes detektivbyrå minst en sjanse. 🙂 McCall Smith vinner sikkert ikke Nobelprisen i litteratur, men hva gjør vel det?