Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten, Kjell Askildsen

Det er ikke alltid like lett å holde styr på bøkene. Tidligere i uken skulle jeg bare levere en bok på biblioteket. Fristen var i ferd med å gå ut. På vei fra bilen til bibelioteket slo det meg at det var på tide med en ny Paul Auster bok. Inne på biblioteket begynte jeg å spekulere på den novellen «……….Thomas nedtegnelser……….»  Tilfeldigvis var det en  ledig Pc like ved  og før jeg fikk sukk for meg var jeg på vei hjem med Kjell Askildsens bok. (Jeg husket også mitt egentlige oppdrag.)

Jeg liker ikke noveller noe særlig, de varer så kort. Jeg har ikke før kommet inn i historien så er den slutt. Men denne måtte jeg bare kaste meg over. Det er 2 noveller i boka. Først stuper vi rett inn i en dramatisk dag i Carl Langes liv. For en penn Askildsen må ha?  Historien er spennende. Carl Lange ser ut av vinduet sitt, ser politiet komme. Han vet hvor de skal, hvor de pleier å dra. Plutselig sitter han i klemma sjøl, med et signalement som stemmer overens med en voldtektsforbryters. Det er det det handler om, å snakke seg inn i eller ut av saken. Novellen sitter som ett skudd.

Neste og siste novelle er Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten. For en herlig gamling. Så bra å være full av f** til siste slutt. Her er det galgenhumoren som råder. Det er ikke lett å være gammel, trist liv, men akk så vittig. Thomas syn på livet er intet mindre enn herlig. Jeg lo. Gode sitater kan man sanke flust av, f.eks. dette: «Jeg angret straks jeg hadde sagt det, presise formuleringer bør rettes til reflekterende mennesker, ellers blir det bare rot av det. Og rot ble det.»

Anbefales!

Read Full Post »

Misery, teaterversjonen

Endelig kom dagen for Misery på teater. Jeg er glad jeg hadde lest boka tidligere i høst.  Det er spennende å se teater når man kjenner stykket fra før. Hva vektlegger de? Hva  kutter de? Hva blir vridd på? Hvordan er kulissene?

Og jeg ble ikke skuffet. Skuespillerne var flinke. Annie var gal og omsorgsfull, Paul Sheldon var desperat med en god porsjon galgenhumor. Det tror jeg må til dersom man skal overleve i ekstreme situasjoner. Stykket har spennende lys og lydeffekter. F. eks blir jeg begeistret for den enkle måten vi får presentert bilulykken på: En helt mørk teatersal og bare frontlyktene til bilen som humper seg avgårde. Tilslutt beveger de seg ikke mer, men spriker. Det hele ledsaget av passende bil- og  bråstopp-lyd. Fin start!

Jeg er begeistret for teater. Kanskje jeg i større grad skal ta konsekvensene av det?

Og her er  omtalen i Nordlys.

Read Full Post »

Veien, Cormac McCarthy

Det overrasket meg at jeg skulle falle for fristelsen til å lese ei bok om verdens undergang. Filmer med samme tematikk tiltaler meg ikke. Men så leste jeg i bibliotekbloggen til Breivang vgs og følgende setning var det som skulle til: «Skal du bare lese en bok…» Jeg bestemte meg for å gi temaet en sjanse. Boka ble innkjøpt og liggende. Jeg har gruet meg en del – regnet med at tungsinnet ville sige inn over meg. Som jeg har lest mange steder, det er ikke muntert.

Etter en god og grusom latter med Pippa Lee var tiden inne. Far og sønn er på vei sørover. De følger det som en gang var en hovedvei over en fjellovergang. På vei mot havet, et varmere sted, slik at de skal klare seg gjennom vinteren. Verden er utbrent og grå. Aske overalt. Planter, fugler og dyr er bare minner. Det finnes noen mennesker. Men du vet ikke om de du treffer er barbariske eller om de har beholdt menneskeligheten og godheten. Teksten er knapp. Dialogene også. Det er ingen overdrivelser eller dramatisering å finne. Det gjør fortellingen ekstra sterk. Og sår. Omsorgen far og sønn har for hverandre kommer fint fram. Heldigvis. Det finnes ennå godhet. Det er et ørlite glimt av håp.

Jeg måtte slutte å lese på senga. Det går ikke å ligge med hjertebank og vidt oppsperrede øyne når klokka tikker mot ny arbeidsdag. Jeg gikk over til å lese på ettermiddagen og påfølgende natt var boka lest. Puhh. Denne var ikke enkel å legge vekk.

Du kan finne en god omtale hos nrk – litteratur.  Boka anbefales på det varmeste.

Jeg ser at boka er filmatisert og det skal bli «min» film om verdens undergang.

Read Full Post »

Pippa Lees hemmelige liv

Noen ganger ønsker jeg at bøker hadde vært oversatt til nynorsk. Det hadde blitt mye bedre med «Det hemmelege livet til Pippa Lee». Selv på bokmål hadde denne varianten av tittelen pirret nysgjerrigheten mer. «Pippa Lees hemmelige liv» er litt platt synes jeg.

Jeg kan slå fast at jeg ikke har forfattergener. Hvis et kapittel heter Grace (datteren til Pippa Lee). Da tror jeg at kapittelet skal handle om henne og ikke bare begynnelsen av det. Ikke det at det plager meg som leser med en glidende overgang til noe annet. Men som skriver hadde jeg vært manisk opptatt av at tittelen må stemme med innholdet. Jeg konstarerer at forfattere er frekke og det funker.

Pippa Lee har levd ett viltert liv. Og det er jo spennende å få være med på dette, trygt plassert bak to permer. Forandringen til Pippa Lee kommer brått. Jeg vet ikke  om det er realistisk, men jeg valgte å tro på det. Det er ei drivende fortelling. Det er lett å like å lese denne boka. Hvis du faller for fristelsen til å finne en side eller to litt søvndyssende, så pass deg. Snart gjør handlingen en uventet vending. Jeg har humret en del. Og boka tar opp emner som det er lett å kjenne seg igjen i for enhver oppdrager. Man skal i hvert fall ikke gjøre de samme feilene som generasjonen før. Som Pippa sier «…en lang kjede av misforståelser og tilpasninger der datter etter datter prøvde å kompensere for morens mangler og gjorde de motsatte feilene…..» Det er noe der.

Slutten er sjokkerende morsom. Jeg skammet meg over å le. Fysj, hvor grusom kan jeg være.

Read Full Post »