Jenta som lekte med ilden, Stieg Larsson

Jeg begynte egentlig på Familiebilder av Sue Miller.  Men den var for heftig, for mye begravelse og trøbbel for hyttesommeren med godvær og mye snekring. Det kunne endt med lesepause. I stedet kom Mikael Blomqvist og Lisbeth Salander meg til unnsetning,

Det er å tøye sannheten å si at «Jenta som lekte med ilden» ikke inneholder trøbbel. Det er kun trøbbel, fra ende til annen. Det er ei fryktelig spennende bok, og den stakkars leseren blir drevet fra side til side. Det nyttet ikke å være kveldstrøtt, etter lange dager i friluft. Jeg bare måtte lese – bare ett kapittel til.

Jeg vet ikke – det kan kanskje ikke kalles stor litteratur. Men utrolig spennende det er denne boka. Som en bekjent sa, å lese annen krim etterpå, er som å bli servert den platteste kiosklitteratur.  Her er enda mere driv enn  i «Menn som hater kvinner».

Jeg liker godt å lese om de forskjellige typene som tegnes. Egentlig ønkser jeg å lese mer om skurkene. Jeg irriterer meg litt over merkenavn som gjentas og detaljeres – Powerbook , ibook. Det får meg til å føle at jeg er utsatt for utspekulert merkevareplassering. Det liker jeg ikke. Samtidig er jeg antagelig gal nok til å hente fram Ikea-katalogen for å sjekke hvilke Ikea-møbler Lisbeth Salander kjøpte. Jeg er nysgjerrig og lurer på hvilken smak hun har. Men altså – hittil har jeg klart å tøyle meg selv.

I blogginnlegg har det vært skrevet om litterære helter, og jeg har sett Lisbeth Salander nevnt. Men jeg tenker at hun er noen hakk for sær til at jeg kan kalle henne helten min. Men det er spennende å få Lisbeths bakgrunn. Det er ingen solskinnshistorie.

Boka har en brå slutt og det er fristende og hive seg over neste – sånn helt på direkten. Men av frykt for å bli stemplet som asosial – skal jeg vente litt. Hvis jeg klarer.