Det overrasket meg at jeg skulle falle for fristelsen til å lese ei bok om verdens undergang. Filmer med samme tematikk tiltaler meg ikke. Men så leste jeg i bibliotekbloggen til Breivang vgs og følgende setning var det som skulle til: «Skal du bare lese en bok…» Jeg bestemte meg for å gi temaet en sjanse. Boka ble innkjøpt og liggende. Jeg har gruet meg en del – regnet med at tungsinnet ville sige inn over meg. Som jeg har lest mange steder, det er ikke muntert.
Etter en god og grusom latter med Pippa Lee var tiden inne. Far og sønn er på vei sørover. De følger det som en gang var en hovedvei over en fjellovergang. På vei mot havet, et varmere sted, slik at de skal klare seg gjennom vinteren. Verden er utbrent og grå. Aske overalt. Planter, fugler og dyr er bare minner. Det finnes noen mennesker. Men du vet ikke om de du treffer er barbariske eller om de har beholdt menneskeligheten og godheten. Teksten er knapp. Dialogene også. Det er ingen overdrivelser eller dramatisering å finne. Det gjør fortellingen ekstra sterk. Og sår. Omsorgen far og sønn har for hverandre kommer fint fram. Heldigvis. Det finnes ennå godhet. Det er et ørlite glimt av håp.
Jeg måtte slutte å lese på senga. Det går ikke å ligge med hjertebank og vidt oppsperrede øyne når klokka tikker mot ny arbeidsdag. Jeg gikk over til å lese på ettermiddagen og påfølgende natt var boka lest. Puhh. Denne var ikke enkel å legge vekk.
Du kan finne en god omtale hos nrk – litteratur. Boka anbefales på det varmeste.
Jeg ser at boka er filmatisert og det skal bli «min» film om verdens undergang.
Åhhh. Been there, done that. Strekkleste boka. Greide ikke å legge den fra meg før jeg var ferdig.
Grusom men genial. Rykket rett opp på min topp 5 liste over beste bøker jeg har lest.
Kan bare akkurat som du anbefale den varmt!
Jeg skjønner godt at det ble lesing uten stopp. Du sier noe: «Grusom men genial». God bok – rett og slett.
Enestående bok!