Visst synes jeg det er spennende å tenke med andres hode, men å tenke med 118 forskjellige hoder i løpet av en roman det tok nesten motet fra meg. Vissheten om de 118 personene gav meg i hvertfall en tung start.
Jeg leste om denne boka i Tromsø biblioteks bokblogg (23.11.2007 )og det er sant som de sier at dette en krevende bok. Boka blir litt hesblesende for meg. Det er rett og slett slitsomt å bevege seg fra person til person uavbrutt. Jeg tenkte at dette er en typisk bok hvor forfatteren forteller alt i stedet for å vise. Men jeg ser av bibliotekets omtale, at boka er et typisk eksempel på «tankestrøm».
Det er også mange historier jeg må slippe, før jeg har fått stilt nysgjerrigheten min. Og dette frusterte meg en del i begynnelsen. Det er ikke mye glamour i historiene. Det gjør det ikke lettere å svelge unna. Her står hverdagsopplevelsene og bekymringene i kø. Jeg holdt boka i hånda mange ganger før jeg endelig kjøpte den. Jeg var fasinert av omslaget. Da jeg strevde med de «innledende runder», synes jeg omslaget var til å bli svimmel av.
Men det er en snedig roman. Overgangene fra person til person er elegante. Og det viser seg at jeg får stilt nysgjerrigheten min. Om enn fra en annen vinkel enn jeg hadde forventet. Og det blir langt lettere å lese når man begynner å kjenne igjen personene, enten ved at de forteller mer, eller at du møter dem gjennom andre.
Jeg synes også at boka er krevende, men jeg er imponert. Dette er virkelig en spennende komposisjon. Trude Marstein må ha hatt god kontroll på disposisjonen sin.
Da jeg hadde kommet over halvveis var jeg lettet. Nå konkluderer jeg at boka er vel verdt slitet i begynnelsen.
Men hvordan gikk det egentlig med Karl Henrik?
LeseListaMi 