Det hersker uorden i køen. Nå er det Misery, eller Kidnappet som den heter på norsk, som har bøllet. Hålogaland Teater er synderen som bør ta ansvaret. I høst setter de opp Misery av Stephen King. Det er ikke underlig at jeg fikkt lyst til å lese boka: Jeg har til gode å gå skuffet fra en forestilling ved teateret. Og nå som jeg har lest boka gleder jeg meg dobbelt. Det er et ekstra spenningsmoment å se hvordan teateret nærmerer seg fortellinga.
King har ikke med overnatulige fenomer i Misery og det er jeg godt fornøyd med. Boka er skrevet i ett litt bråkjekt språk og det skurrer litt i mine ører. Det er bokas minus. Men historien er god. Jeg har tidligere lest «Om å skrive» av Stephen King. Misery handler blant annet om en forfatter som prøver å skrive en bok, under litt spesielle omstendigheter, og de tankene han gjør seg for å få det til. I «Om å skrive» fortalte King at bøkene hans ofte oppstår ved at han ser for seg en situasjon og han spør seg – hva skjer videre?
Situasjonen i Misery er denne: En kjent serierbokforfatter, Paul Sheldon, havner utfor veien på et øde sted akkurat i det vinteren setter inn. Hardt skadet blir han funnet av en kvinnlig sykepleier, Annie W. Hun tar Paul med hjem for å pleie ham. I bilen har Paul 2 manuskript. Den aller siste boka i Misery-serien, der heltinnen dør og en ny roman i en helt annen gate. En mer seriøs roman mener Paul Sheldon selv. Han er lykkelig over å være kvitt heltinnen Misery. Og han ser fram til at den nye romanen skal bane vei for en mer seriøs side ved hans forfatterskap.
Men så enkelt skulle det ikke være. Annie W. viser seg å være Miserys mest trofaste beundrer. Annie er ikke helt god i toppen og skjuler mange hemmeligheter. Hun blir ikke videre begeistret når hun oppdager at Misery dør i den boka hun venter sånn på.
Det er spennede, det er galskap og en kamp på liv og død.
