Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Dette skal egentlig være en omtale av sist leste bok. Men det er helt umulig å finne bilde av «mitt» omslag på nettet. Jeg har derimot funnet 13-14 andre omslag. Jeg liker ikke at de endrer omslag på bøker. Er det virkelig nødvendig?  Heldigvis rakk jeg å kjøpe «Gutten som hadde svar på alt» ( Vikas Swarup) før filmen kom. Etterpå het boka «Slumdog millionare» og hadde bilder fra filmen på omslaget. Jeg kan ikke fordra bøker med bilder fra filmen. Når jeg leser skal jeg sannelig ha gleden av å lage bildene selv!

Så, der fikk jeg det ut og kan konsentrere meg om Paul Auster. Jeg tror den mannen kan lure meg med på hva som helst. Ikke fordi han er så pen og sjarmerende – det vet jeg egentlig ikke noe om. Men ordene, de bare fanger meg. Leviatan handler om to menn og livene deres, jobbene, ekteskapene, vennskap og valg de gjør. At de to mennene er forfattere er av underordnet betydning. Historien får vi ved at Peter Aaron, den ene forfatteren forteller om livet til den andre.

Det handler om konsekvensene, om hva  dett og hint kan føre til. Det handler om at vi langt fra er bare arv, men også mye miljø. Og at tilfeldighetene og vår evne til å takle det som skjer har stor betydning for livet vårt.  Historien i seg selv er spennede og har godt driv. Det skal sies at personene ikke er helt a4 etter min målestokk. Det er slett ikke noe minus. Jeg leser med store øyne.

Leviatan er et stort sjøuhyre. I den jødisk-kristne mytologien framstilles ofte Leviatan som en blanding av drage og slange . I denne illustrasjonen forsøker Gud og drepe sjøuhyret. Peter Aaron, romanens jeg-person, kaller romanen sin Leviatan for å ære sin venn, Benjamin Sachs, og hans ufullførte roman, Leviatan.  Dette er den direkte årsaken til at boka har fått denne tittelen.  Jeg våger meg på en videre tolkning. Da tenker jeg at det bor ett «uhyre», noe utemmet, i oss alle som hver og en av oss må holde kontroll på. Men her beveger jeg meg i ytterkanten av mitt kompetanseområde. Jeg hører gjerne andres tanker om tittelen.

Som teksten bak på boka sier handler det også om kjærlighet og lojalitet, politikk, fremmedgjorthet, Vietnam-generasjonen i Usa.  Alt sammen godt fortalt av Paul Auster.

Begge bilder er «stjelt» fra nettet.

Så er det tid for å reflektere en smule over siste års lesing. Jeg kan meddele at jeg ikke gjør mange bevisste valg. Det er bøkene som velger meg og ikke omvendt. Jeg kjøper bøker jeg vil lese, men likevel er det andre bøker som presser seg foran i køen. Noen kjøper jeg selv, helt plutselig, og en god del låner jeg av biblioteket. Jeg har bestemt inntrykk av at bibliotekbøkene kommer foran andre bøker. Det får lånefristen og reserveringskøen ta skylden for.

De bøkene jeg definitivt velger bevisst er i krimsjangeren. Og da er det ikke fordi jeg på død og liv vil lese akkurat den boka, men snarere fordi ungdommen i huset leser disse. Det er gøy å lese noen av de samme bøkene, dele gleden over å sammenligne film og bok.  Det skal jeg fortsette med dersom anledningen byr seg. Så får de andre bøkene komme i den rekkefølgen de selv vil.

Tall i parentes er fra i fjor.

Bøker av norske forfattere: 9 ( – 4)
Bøker på annet nordisk språk: 0 ( – 2)
Oversatte bøker:   25 ( – 18)
Bøker på engelsk:  0 ( – 1)

Kvinnelige forfattere:  5 ( – 11)
Mannlige forfattere:  29 ( – 14)

Bøker på nynorsk:  2-3 ( – 2)
Krim:  5 (- 3)
Maner fortsatt til ettertanke:  5 ( – 8 )
Lyrikk: 2 ( – ) 1
Barnelitteratur: 1 ( – 1)

Jeg har ikke tatt min egen utfordring når det gjelder å lese engelsk. Og jeg er skuffet over at jeg ikke har lest en eneste bok av Hamsun enda det har vært Hamsunår. Overraskende er det at jeg bare har latt meg friste av fem bøker skrevet av  kvinnelige  forfattere. Nynorsken viser det seg å være vanskelig å holde telling på. Men jeg liker å lese bøker på nynorsk. Vakkert språk.

Men det jeg er glad for er at min gode gamle lesevane er gjenetablert. Det har vært mye lettere enn å få en god trimvane. Det er ett annet og bare tidvis vellykket prosjekt jeg kjører for meg selv. Forskjellen er antagelig at lesevanen skulle gjenetableres, mens trimvanen skal etableres.

Hvis jeg måtte trekke fram bare en bok fra 2009, ville det bli Veien av Cormac McCarthy. Men jeg har også vært glad for å lese

Som en roman – om gleden ved å lese, Daniel Pennac

Huset ved moskeen, Kader Abdolah

Tålmodighetens stein Seng-e- Saboor, Atiq Rahimi

om gamlingene i Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten og deler av Taxi for B.A.Beckström

Dessuten er jeg glad for å ha funnet Paul Auster.

Jeg må ikke glemme illustrasjonene i Historien om herr Sommer

Så får vi se hva 2009 bringer. Kanskje noe Doris Lessing. Jeg fikk bøker av henne i gave nylig. Jeg håper det blir litt Per Olof Enquist, mere Paul Auster og kanskje Etgar Keret. Jeg er mer glad for å ha funnet Paul Auster enn Murakami. Men det blir sikkert mer Murakami også. Uansett, jeg gleder meg.

Hvis jeg kan ønske meg noe i 2010 er det en artikkel om det gode språket i og oversettelsen av Parfymen av Patrick Süskind. Og da særlig av de som lovpriser boka. Her har jeg noe å hente i det å bli en bevisst leser og i det å oppleve det skrevne ord. Jeg vil lære noe.

Men en plan har jeg. Jeg skal lage handleliste å legge i pengeboka. For i år skal jeg bruke litt tid på ett antikvariat eller to.

Lesing eller ei – Godt nytt år.

Desember er alltid travel hjemme og på jobb. Da blir det ikke mye tid til lesing. Det er likevel ei bok som har presset seg fram når jeg stresset rundt i desemberbutikker, Julemysteriet. Og i år kjente jeg at den bare måtte ut av hylla til relesing. Ikke husket jeg slutten og heller ikke særlige mye av handlingen. Jeg var likevel disiplinert nok til å fullføre Kollektivt selvmord først.

Kollektivt selvmord, Arto Paasilinna

Det er noe med denne Paasilinna. Han skriver fjasete på ett vis. Alt er moro. Personene er komiske. Det grenser til overmorsomt. Og egentlig har jeg lyst til å slenge boka fra meg og si at det er billig og lettvint. Men så er det «noe» som balanserer det hele. Det er gode personkarakteristikker. Det er mulig å kjenne igjen typene. Hvor håpløse de enn er, er persongalleriet laget med varme og sjel. Og jeg aner ett samfunnsengasjement bak det hele. Paasilinna kan kunsten å balansere. Så enkelt er det.

Julemysteriet, Jostein Gaarder

Her i huset har vi en illustrert utgave, der Stella East har laget 24 flotte illustrasjoner. Bare bordene på illustrasjonene er verdt ett skue. Det er en barnebok, med gjentakelser slik barna liker. Men fortellingene, både den ytre og kalenderfortellingen, er fengende. Her får man en liten krim, en dose religion og litt historie. Barneengelen Umuriel sjarmerer meg i senk.  Reisen tilbake i tid er så  troverdig at jeg er tilbøyelig til å tro på det. Finnes det virkelig fortellinger om ett reisefølge som forlater byen flere år før de kommer til byen? Kalendererhistorien er veldig bra!  Den ekle kjøpelyden han setter ord på i boka, den følger meg hver desember. Jeg tror det er svært mange som ville hatt godt av å stoppe opp, reflektere litt over julen og all «kjøpingen».

Jeg har ikke lest  alt av Jostein Gaarder, men jeg tror likevel dette må være hans beste bok.  Jeg har veldig lyst til å høre mer om researchen til denne boka. Og til neste år ønsker jeg meg en slik adventskalender.

Tålmodighetens stein Seng-e-saboor, Atiq Rahimi

Atiq Rahimi er ett helt ukjent navn for meg og var det ikke for Jorid i “Ord om annet” ville det vært slik fortsatt. Forfatteren er en mann født i 1962. Han er afgansk. Han  flyktet fra hjemlandet og er nå bosatt i Frankrike.

Tålmodighetens stein er monologen til en kvinne. Hun snakker høyt til seg selv eller sin mann eller begge deler, mens hun steller ham. Han er hennes Seng-e-saboor. Mannen er såret i krig. Han puster og det er alt. Det står bakpå boken at det er en hymne til friheten og kjærligheten, men jeg vet ikke. Det er ei kort bok, 128 sider. Etter min mening er dette 128 sider med krutt. Jeg er i hvert fall opprørt. Nå har jeg nettopp lest ferdig siste side, men denne boka er jeg ikke ferdig med. Den kommer til å kverne rundt i hodet mitt ei god stund. Fortvilelsen, bitterheten, frustrasjonen og livslysten er til å ta og føle på. Egentlig tenkte jeg at denne boka handler om mangel på kjærlighet og mangel på frihet. Men så er det likevel slik at den priser kjærligheten og friheten nettopp ved å beskrive fraværet av det samme.

I tilfelle jeg hadde glemt hva jeg mener om undertrykking av kvinner, har jeg kommet på det nå. Boka er svært godt skrevet.

Oppdatering:

På vegne av venner, Kristopher Schau

Jeg falt for fristelsen til å lese denne. Schau er en fasinerende person og her viser han fram en helt annen side enn den vi vanligvis får presentert. Det handler om begravelser som besørges av det offentlige i mangel av nære påførende til den avdøde.  Som Schau er jeg full av respekt for de prester som legger litt arbeid i å lage en god og personlig preken for disse ensomme sjeler. Jeg håper det brer om seg. Mener jeg har oppfattet at dette er blitt en aldri så liten salgssuksess i førjulstida. Jeg er ikke sikker på at den oppfyller forventingene til alle de julepynta mottakerne.

Boka er greit skrevet, ærlig og fin. Men jeg innrømmer at det var på grunn av forfatteren jeg lot meg lokke til lesing. Det er ingen höjdare, men ett greit tema og reflektere litt over. Aller mest er jeg imponert over omslaget. Årets beste omslag.

Lyden av desember

Da ungene var små leste vi Jostein Gaarders Julemysteriet. Han har beskrevet lyden av desember svært treffende for meg.

«Kanskje hadde lammet blitt levende og sprunget vekk fra den store butikken fordi det ikke lenger orket å høre på alle kasseapparatene og alt kjøpesnakket. »

Akkurat som Elisabeth, har jeg også lyst til å løpe, ut og vekk fra kjøpelyden, til et stille sted.

God jul til alle sammen fra en som gleder seg til hvit snø på bakken, klarvær og vindstille, stengte butikker, lesing og strikking, god mat og hyggelig samvær. Ferie rett og slett.

ThomasFDet er ikke alltid like lett å holde styr på bøkene. Tidligere i uken skulle jeg bare levere en bok på biblioteket. Fristen var i ferd med å gå ut. På vei fra bilen til bibelioteket slo det meg at det var på tide med en ny Paul Auster bok. Inne på biblioteket begynte jeg å spekulere på den novellen «……….Thomas nedtegnelser……….»  Tilfeldigvis var det en  ledig Pc like ved  og før jeg fikk sukk for meg var jeg på vei hjem med Kjell Askildsens bok. (Jeg husket også mitt egentlige oppdrag.)

Jeg liker ikke noveller noe særlig, de varer så kort. Jeg har ikke før kommet inn i historien så er den slutt. Men denne måtte jeg bare kaste meg over. Det er 2 noveller i boka. Først stuper vi rett inn i en dramatisk dag i Carl Langes liv. For en penn Askildsen må ha?  Historien er spennende. Carl Lange ser ut av vinduet sitt, ser politiet komme. Han vet hvor de skal, hvor de pleier å dra. Plutselig sitter han i klemma sjøl, med et signalement som stemmer overens med en voldtektsforbryters. Det er det det handler om, å snakke seg inn i eller ut av saken. Novellen sitter som ett skudd.

Neste og siste novelle er Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten. For en herlig gamling. Så bra å være full av f** til siste slutt. Her er det galgenhumoren som råder. Det er ikke lett å være gammel, trist liv, men akk så vittig. Thomas syn på livet er intet mindre enn herlig. Jeg lo. Gode sitater kan man sanke flust av, f.eks. dette: «Jeg angret straks jeg hadde sagt det, presise formuleringer bør rettes til reflekterende mennesker, ellers blir det bare rot av det. Og rot ble det

Anbefales!

Endelig kom dagen for Misery på teater. Jeg er glad jeg hadde lest boka tidligere i høst.  Det er spennende å se teater når man kjenner stykket fra før. Hva vektlegger de? Hva  kutter de? Hva blir vridd på? Hvordan er kulissene?

Og jeg ble ikke skuffet. Skuespillerne var flinke. Annie var gal og omsorgsfull, Paul Sheldon var desperat med en god porsjon galgenhumor. Det tror jeg må til dersom man skal overleve i ekstreme situasjoner. Stykket har spennende lys og lydeffekter. F. eks blir jeg begeistret for den enkle måten vi får presentert bilulykken på: En helt mørk teatersal og bare frontlyktene til bilen som humper seg avgårde. Tilslutt beveger de seg ikke mer, men spriker. Det hele ledsaget av passende bil- og  bråstopp-lyd. Fin start!

Jeg er begeistret for teater. Kanskje jeg i større grad skal ta konsekvensene av det?

Og her er  omtalen i Nordlys.

VeienDet overrasket meg at jeg skulle falle for fristelsen til å lese ei bok om verdens undergang. Filmer med samme tematikk tiltaler meg ikke. Men så leste jeg i bibliotekbloggen til Breivang vgs og følgende setning var det som skulle til: «Skal du bare lese en bok…» Jeg bestemte meg for å gi temaet en sjanse. Boka ble innkjøpt og liggende. Jeg har gruet meg en del – regnet med at tungsinnet ville sige inn over meg. Som jeg har lest mange steder, det er ikke muntert.

Etter en god og grusom latter med Pippa Lee var tiden inne. Far og sønn er på vei sørover. De følger det som en gang var en hovedvei over en fjellovergang. På vei mot havet, et varmere sted, slik at de skal klare seg gjennom vinteren. Verden er utbrent og grå. Aske overalt. Planter, fugler og dyr er bare minner. Det finnes noen mennesker. Men du vet ikke om de du treffer er barbariske eller om de har beholdt menneskeligheten og godheten. Teksten er knapp. Dialogene også. Det er ingen overdrivelser eller dramatisering å finne. Det gjør fortellingen ekstra sterk. Og sår. Omsorgen far og sønn har for hverandre kommer fint fram. Heldigvis. Det finnes ennå godhet. Det er et ørlite glimt av håp.

Jeg måtte slutte å lese på senga. Det går ikke å ligge med hjertebank og vidt oppsperrede øyne når klokka tikker mot ny arbeidsdag. Jeg gikk over til å lese på ettermiddagen og påfølgende natt var boka lest. Puhh. Denne var ikke enkel å legge vekk.

Du kan finne en god omtale hos nrk – litteratur.  Boka anbefales på det varmeste.

Jeg ser at boka er filmatisert og det skal bli «min» film om verdens undergang.