Jeg kom et stykke avgårde i denne vampyrboka. Men etter 2 måneders betenkningstid har jeg bestemt meg for å la den hvile. Selvom sønnen i huset har trøstet meg med at slutten kunne vært verre. Jeg føler sterkt ubehag når jeg leser om barn som blir mobbet. Å lese om Oskars strategier for å få mobbe-angrepene til å vare kortest mulig er for sterk kost for meg. Det føltes som om reisen gikk langt inn i det dystre og mistrøstige. Ikke skjønner jeg vitsen med vampyrer heller.
Men man skal aldri si aldri. Er jeg nysgjerrig nok, tar jeg den fram igjen. Men filmen skal jeg ikke se. Det er bestemt. Boka fasinerte i hvert fall 16-åringen. Han var stadig forbløffet over forfatterens krumspring og hadde evnen til å se det komiske i elendigheta.
Dette er nok en gutte-/manne-bok. Jeg lurer mer på hvordan det føles å skrive så dystre historier.
Eg trur ikkje det finnst slike ting som gutte-/mannebøker. Eg koste meg i alle fall med denne boka. Og eg liker sjeldan vampyrbøker, så eg overraska meg sjølv. Eg likte synsvinkelen og måten den einsamme, vesle vampyrjenta blei skildra på. Det var annleis. Samtidig var det ubehageleg og grotesk. Men annleis.
Jeg orket ikke lese boka, men filmen var nydelig! Mobbingen er til stede der også, men ikke uutholdelig til stede.
Bai: Det var godt å høre Bai. Jeg vet bare om gutter menn som har lest boka og vært fasinerte. Men nå vet jeg bedre 🙂
Lillesøster: Oi. Så spennende. Jeg hadde ikke trodd at det kunne være en sånn kontrast i opplevelsen av film og bok?!
Jeg leste boka i vinter, og likte den ikke. det ble for overnaturlig for meg med vampyrer, og det visste jeg ingenting om da jeg begynte på den… Den smellen går jeg ikke på en gang til! 🙂
Jeg leste hele, men følte et sterkt ubehag hele veien. Men ble fascinert over blandingen av sosialrealisme og vampyrfortelling. Pussig bok. Hadde jeg fortsatt jobbet i bokhandel tror jeg at jeg hadde vært veldgi selektiv på hvem jeg hadde anbefalt den til. Hadde nok blitt unge menn…
Groskro – der er vi antagelig litt like. Vampyrer er ikke helt min greie. Men helt «avholdene» er jeg jo ikke. Det er ta det for langt å si at Grev Dracula er en herre etter min smak. Men hørespillet om Grev Dracula synes jeg er alle tiders. Så akkurat hvor grensen går har jeg ikke helt klart for meg. Tenke, tenke…
Ingrid – hei og velkommen til bloggen. Alltid hyggelig å se nye «fjes». Jeg skjønner at du ble fasinert. Jeg tenker sosialrealisme-delen setter fingeren på ømme punkter i samfunnet vårt. Du utfordrer meg til å ta den fram igjen – vi får se :). Eller kanskje det blir filmen, Lillesøster sier lenger opp her at den er nydelig. Det var overraskende å lese. Vi får se, vi får se…..
[…] av KariE Tidligere skrev jeg om “La den rette komme inn“. Jeg tenkte nok at jeg kom til å lese boka – kanskje. Men jeg skulle IKKE se […]