Jenta som lekte med ilden, Stieg Larsson

Jeg begynte egentlig på Familiebilder av Sue Miller.  Men den var for heftig, for mye begravelse og trøbbel for hyttesommeren med godvær og mye snekring. Det kunne endt med lesepause. I stedet kom Mikael Blomqvist og Lisbeth Salander meg til unnsetning,

Det er å tøye sannheten å si at “Jenta som lekte med ilden” ikke inneholder trøbbel. Det er kun trøbbel, fra ende til annen. Det er ei fryktelig spennende bok, og den stakkars leseren blir drevet fra side til side. Det nyttet ikke å være kveldstrøtt, etter lange dager i friluft. Jeg bare måtte lese – bare ett kapittel til.

Jeg vet ikke – det kan kanskje ikke kalles stor litteratur. Men utrolig spennende det er denne boka. Som en bekjent sa, å lese annen krim etterpå, er som å bli servert den platteste kiosklitteratur.  Her er enda mere driv enn  i “Menn som hater kvinner”.

Jeg liker godt å lese om de forskjellige typene som tegnes. Egentlig ønkser jeg å lese mer om skurkene. Jeg irriterer meg litt over merkenavn som gjentas og detaljeres – Powerbook , ibook. Det får meg til å føle at jeg er utsatt for utspekulert merkevareplassering. Det liker jeg ikke. Samtidig er jeg antagelig gal nok til å hente fram Ikea-katalogen for å sjekke hvilke Ikea-møbler Lisbeth Salander kjøpte. Jeg er nysgjerrig og lurer på hvilken smak hun har. Men altså – hittil har jeg klart å tøyle meg selv.

I blogginnlegg har det vært skrevet om litterære helter, og jeg har sett Lisbeth Salander nevnt. Men jeg tenker at hun er noen hakk for sær til at jeg kan kalle henne helten min. Men det er spennende å få Lisbeths bakgrunn. Det er ingen solskinnshistorie.

Boka har en brå slutt og det er fristende og hive seg over neste – sånn helt på direkten. Men av frykt for å bli stemplet som asosial – skal jeg vente litt. Hvis jeg klarer.

Moon Palace, Paul Auster

Denne romanen handler om en ung mann, Marco. Han er ikke født på solsiden. Han har aldri hatt noen far og moren døde da han var bare 6 år. Heldigvis har han en onkel som tar seg av ham i oppveksten. Selv om Marco og onkelen har det fint sammen, er det ikke noe liv i sus og dus. Som ung mann bærer Marco preg av å ikke høre til. I stedet for å skaffe seg jobb, kjører han seg selv rett ut i elendigheten med åpne øyne. Han gir slipp på sine egne venner med vitende og vilje. Det er litt av ett eksperiment.

Marco møter Kitty Wu. En ung asiatisk kvinne som heller ikke har noen familie, men hun har en helt annen måte å takle utfordringene sine på. Hun er en interessant kontrast til Marco.

Kitty Wu sørger for at  livet til Marco gjør en sving. Han får seg jobb som “personlig assistent” og sekretær hos en eksentrisk og rik gammel mann. Livet er fullt av tilfeldigheter og slik finner Marco en ledetråd til sin egen far.

Jeg synes Moon Palace handler om det selvdestruktive i mennesket. Marco er ikke den eneste som kjører seg i grøfta. Det høres ikke lystig ut, men Auster kan sine saker. Boka er slett ikke av den depressive sorten. Personene er analytiske og ikke det spor sutrete. Boka er ganske spennende og full av energi.

Det blir flere Auster-bøker på meg.

Taxi for B.A. Beckström – eller kunsten å danse på furu, Edmund Austigard

Sommeren har vært vakker og varm. Men norsk hytteferie er alltid full av aktiviteter og når kvelden kommer slukner jeg før hodet når puta. Likevel – litt har jeg fått lest.

Første mann ut var den aldrende B. A. Beckström. En riktig gammel mann, over 90. Han har arbeidet på Statistisk sentral byrå hele livet. Og det er i grunnen det livet hans har dreid seg om, bare det. Det bærer han preg av. Han hadde en affære med en kvinne en gang. Men han turde ikke følge opp når hun seinere tok kontakt med ham. B. A. Beckström har i grunnen mye han bekymrer seg over. Hva skal ikke naboen tro når telefonen hans ringer for andre gang på et halvår? Først syntes jeg historien var litt trist – gammel, ensom mann.

Men boka er morsom. B. A. Beckström er ensom,han er gammel og han er  sær. Og nå får han endelig satt sine egne grenser og fordommer på prøve. Jeg har humret mye, særlig til første halvdel.

Boka er verdt å lese og le til. Og så er det litt å fundere på også.

Trekkoppfuglen, Haruki Murakami

Hvor spennende kan den bli, romanen om Toru Okada? Mannen i 30-årene som er utdannet jurist med jobb på et advokatkontor. Han synes ikke jobben på advokatkontor er det rette for han, så Okada han sier opp. Han lager froskot og middag til sin yrkesaktive kone, bringer og henter tøy på renseriet. Går på svømmehallen. Det er trygt og koselig. Og jeg tror kanksje det blir kjedelig. Hvordan kan man skrive 600 sider om et slikt liv? Hva kan skje?

Men Murakami er en luring. Før jeg vet ordet av det sitter jeg på kroken. La det være klart – alt kan skje. Her blomster fortellergleden på hver ei side. Livet til Okada er ingen søvndyssende affære. Her blandes drøm og virkelighet og de underligste ting foregår. Okada treffer mange spennende, overnaturlige  og sære mennesker og vi får smakebiter fra deres historier. Vi får en tur innom ikke så veltilpasset ungdom,  prostitusjon, gamle kriger, fangeleirer i Sibir. Her får man oppleve kjælighet, virkelig ondskap, lyssky affærer. Det er sterke historier. Det er surrealistisk og jordnært om hverandre. Alt er flettet fint sammen.

Og til dere som har lest boka allerede. Jeg sitter igjen med en løs tråd;  gutten som våkner om natten av ting som foregår i hagen. Klarte dere å plassere ham?

Trekkoppfuglen er ikke lett å legge vekk. Gripende lesning.Det overrasker meg ikke at flere har dette som sin Murakami- favoritt. Foreløpig er det min også.

Valgets kvaler

Det er så ufattelig mange bøker som frister. Når det nå nærmer seg sommer og jeg har kikket på Jankes anbefalinger, skulle jeg ønske at alle bøkene i hylla var lest. Men slik er det ikke. Det har mammutsalg, bibliotek salg, byturer og diverse ventetid på Gardermoen sørget for.

I hylla mi har jeg følgende liggende på lur:

Nr 2 og 3 av Stieg Larsson – lett lesing, kjennes som et must

Veien, Cormac McCarthy - skal være svært gripende og flott skildring av forholdet mellom  far og sønn

Grensetriologien , Cormac McCarthy – forfatternes forfatter. Særlig er jeg spent på Alle de vakre hestene, bok 1

De åtte, Cathrine Neville – spennende ?

Skyggen i vannet, Inger Frimansson – En motsatt krim? Aroundbooks har oversatt denne. Spennende.

Jeg har betjent kongen av England, Bohumil Hrabal – en godbit venter på meg?

Elskeren, Marguerite Duras – jeg tror den er spennende, gripende og provoserende

Yacoubian-bygningen, Alaa Al Aswany – jeg er nygjerrig på østen og islam

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, Jan Wiese – den har jeg lest så mange lovende omtaler av

Elskede og Sangen om Salomon, Toni Morrison – tror de er vakre og gripende

2 bøker av Ragnar Hovland – kan han få meg til å le igjen?

Men tro ikke at dette er alt – Veien til Frihet, vet ikke helt om jeg skal si av eller om, Nelsom Mandela har jeg også lyst til å lese. Mandela er en mann å beundre. Og hva med Kollekt selvmord av Arto Paasilinna? Eller Tatt av vinden  I, II og II……

På biblioteket har jeg latt meg friste av:

Historien om herr Sommer, Patrick Süskind

Moon Palace, Paul Auster

Familiebilder, Sue Miller -  Janke det er din skyld , og jeg gleder meg

Taxi for B.A.Beckström, Edmund Austigaard

Knirk har fått meg til å lengte etter Doris Lessing. Dessuten har jeg en del bøker jeg har veldig lyst til å lese igjen. Når skal jeg få prioritert det?

Jeg er ikke redd for lesetørke. Måtte værgudene stå meg bi og sørge for lange late dager på svaberget med deilig solskinn. Jeg krysser fingrene for at jeg ikke blir kveldstrøtt de nærmeste månedene.

Og nå tør jeg knapt bevege meg nær Narvesen-kiosker, bokhandlere eller bibliotek, for ikke å si antikvariat.

God sommer!

After Dark 23:56 – 6:52, Haruki Murakami

Romanen handler om Mari og Eri, søstrene som har mistet kontakten med hverandre. Eri ligger hjemme og sover en lang dvale-lignende søvn. Den har vart i måneder. Mari sitter på kafe natta gjennom. Prøver å lese ei bok for å få tida til å gå. Hun vil ikke hjem til sin sovende søster.

Men det skjer rare ting. På Eris rom skrur Tv-en seg på og av på mystisk vis. Mari kommer bort i Tokyo- nattens mørke sider – overgrep mot en prosituert.  Mellom noen mennesker er det mye avstand, men noen finner også tonen for en stakket stund. Noen gode samtaler finner sted.

Det er ei skummel og gåtefull bok. Jeg vet ikke om jeg tør å lese videre – hva kommer til å skje? Men jeg turte heller ikke la være. De dagene jeg ikke har fått lest, har boka lurt i bakhodet.

Selv om det er mørk tone gjennom hele romanen, er det følelesen av håp jeg sitter igjen med.

Jeg er blitt en fan av Murakami og etter mitt skjønn er dette et mesterverk.

La den rette komme inn, John Ajvide Lindqvist

Jeg kom et stykke avgårde i denne vampyrboka. Men etter 2 måneders betenkningstid har jeg bestemt meg for å la den hvile. Selvom sønnen i huset har trøstet meg med at slutten kunne vært verre. Jeg føler sterkt ubehag når jeg leser om barn som blir mobbet. Å lese om Oskars strategier for å få mobbe-angrepene til å vare kortest mulig er for sterk kost for meg. Det føltes som om reisen gikk langt inn i det dystre og mistrøstige. Ikke skjønner jeg vitsen med vampyrer heller.

Men man skal aldri si aldri. Er jeg nysgjerrig nok, tar jeg den fram igjen. Men filmen skal jeg ikke se. Det er bestemt. Boka fasinerte i hvert fall 16-åringen. Han var stadig forbløffet over forfatterens krumspring og hadde evnen til å se det komiske i elendigheta.

Dette er nok en gutte-/manne-bok. Jeg lurer mer på hvordan det føles å skrive så dystre historier.

Cellisten i Sarajevo, Steven Galloway

Fra 5. april 1992 til 29. februar 1996 var Sarajevo beleiret.  Snikskyttere lå på lur i åsene rundt byen og gjorde det svært utrygt for mennesker i byen å ferdes ute. Farene måtte de gjenværende beboerne trosse for å skaffe seg vann og mat. Man  regner med at 12000 mennesker døde i løpet av beleiringen og gjennomsnittlig rammet 329 bombenedslag Sarajevo pr dag i disse lange årene.

En dag ble 22 mennesker drept av granater mens de ventet i en brødkø ved et marked. Cellisten Vedran Smailovic hedret disse ved å trosse farene. Hver dag i 22 dager satte han seg midt i skudddlinjen til mennene i åsene og spilte Albinonis Adagio i G-moll, for å hedre sine drepte naboer og venner.  Denne historien  har vært Galloways inspirasjon til romanen “Cellisten i Sarajevo”.

Cellisten er et bakteppe for handlingen i romanen. I boka følger vi 3  innbyggere av Sarajevo i noen få dager.  Pilen, en ung kvinnelig student som var med i universitetets skytterlag. Studier er det ikke mer, men Pilen er en god skytter og bruker tiden sin til å skyte på mennene i åsene. Dragan, en eldre mann har flyttet inn hos sin søster. Hans fordel er at han tidligere har arbeidet i et bakeri. Slik kan han skaffe brød til familien. Kenan er en familiemann i 40-årene som strever hardt for å skaffe godt vann til kone og barn.

Galloway har skrevet en sterk historie. Vi får kjenne på frykten og frustrasjonen det er å leve i en beleiret by, der fienden i åsene er dine tidligere naboer og venner. Og du aner ikke hvor lenge elendigheten skal vare. Du vet ikke om det noensinne skal bli bra igjen. Om det kan bli bra igjen.

“Fordi sivilisasjonen ikke er noe man bygger en gang for alle og tror den skal vare evig. Den må bygges hele tiden og gjenskapes hver eneste dag. Den kan forsvinne mye raskere enn han noen gang har trodd var mulig. Og om han ønsker å leve i en verden, må han gjøre alt han kan for å hindre at den ikke forsvinner. Så lenge det er kriger, er liv et forebyggende tiltak.”

Synd er det at den virkelige cellisten Vedran Smailovic er harm og føler seg brukt av Galloway. De 3 hovedpersonene i romanen er oppdiktede figurer. Likevel,  ingen kan forbli uberørt av denne boka.

Les i wikipedia om beleiringen av Sarajevo.

Albinonis Adagio in G Minor

Gode omtaler av boken kan du finne hos Bookhouse Girls og Ord om annet. Takk til dem for godt boktips.

Brooklynsk dårskap, Paul Auster

Man kunne tro at dette vil bli en traurig historie. Nathan Glass – nylig  pensjonert, nyskilt og med lungekreft, flytter tilbake til sin barndoms Brooklyn. Her vil han leve aleine sine siste år. En ensom mann som livet har vendt ryggen til. Og som selv har vendt livet og familien ryggen.  Men slik går det ikke.

Tilfeldigvis støter Nathan på en elsket nevø, han har mistet all kontakt med. Det er 2 ensomme  og i egne øyne, ikke helt vellykkede menn som finner tilbake til hverandre. Nathan er ikke bare en motbydelig eks-mann. slik man innledningsvis kan komme til å tro. Livet har mange overraskelser i vente for Nathan og kjedelige dager blir det ikke mange av.

Dette var mi første bok av Paul Auster. Han har skrevet en energisk roman med godt driv. Jeg kommer til å prøve meg på flere bøker av Auster.

Kort konklusjon: En bok til å bli glad av!

Parfymen – Historien om en morder, Patrick Süskind

Boka har ei åpning som kan gjøre de fleste stum. Jeg takker høyere makter for at jeg slipper å oppleve 1700-tallets Paris, både hva fødsler og lukt/hygiene angår. Det er en knall åpning på romanen og det legger lista for hva jeg forventer videre. Men like åndeløst forblir det ikke.
Det er Grenouille som kommer til verden under en uheldig stjerne. Han overlever tvert i mot hva mora forventet. Og mora selv, hun må bøte med livet.

Grenouille blir flyttet rundt under oppveksten. Det er ingen kjære mor for denne gutten. Han er et annerledes barn uten kroppslukt, rar og innesluttet. Jeg synes boka blir så kald. Jeg strever litt med denne kulden. Men den er med å understreke den kulden Grenouille selv omgir seg med. Han er ikke et barn og siden heller ikke en voksen med empatiske evner. Men det viser seg at han har et annet framtredende talent. Luktesansen. Han drømmer om å skape de mest eventyrlige parfymer. Og for å nå sitt mål går han ubesværet over lik. Det er en grotesk historie.  Aldri har jeg tenkt på at man kan bruke parfyme til å manipulere mennesker. Jeg lurer på hvilken diagnose Jean-Baptiste Grenouille ville fått i dag.

Jeg var ei stund fristet til å legge vekk boka. Men det faller ikke lett for meg. I fredagens VG fant jeg støtte for min iherdighet. Hurra. Hør bare:

“……Man lærer seg alltid noe av en bok. Og derfor skal man alltid lese hele boken. …..” Vise ord fra Peter Stormare.

Men jeg gleder meg over at jeg nå kan kaste meg over neste bok. Det er lov.