Det er ikke føyd mange bøker til leselista mi i det siste. og lista over uleste bøker bare vokser….

Jeg leste tidligere Levi Henriksens Snø vil falle over snø som har falt og synes det var en alle tiders bok. En slags omvendt krim, verden sett med øynene til den som er mistenkt. Jeg likte en god og positiv grunntone i boka for ikke å snakke om tittelen som jeg elsker.

Nå har jeg holdt på med Babylon Badlands i lang tid, men jeg blir litt trist av å lese den og klarer bare små porsjoner ad gangen. Men jeg er skikkelig spent på hvor boka fører gutta hen og klarer ikke å legge den vekk heller. Men etter denne tror jeg, jeg skal styre unna Adamer, Mathiaser (Hvor ble det av deg i alt myldret, Buzz Aldrin) og sikkert også den voksne Albert Åberg. Jeg trenger en pause fra einstøinger.

Kjærlighet, entusiame, lidenskap og livsglede pakket inn med god skrivekunst etterlyses.

Jeg så engang ett program på TV om Jan Kjærstad og hvordan han arbeidet med bøkene Forføreren, Oppdageren og Erobreren. Det var svært fasinerende hvordan forfatteren arbeidet med disposisjonen til bøkene. Tema og tidslinje.

Beklageligvis, for meg, klarer jeg ikke en gang å komme meg gjennom første bok. Det hjalp ikke med ett slikt inspirerende program. Det hjelper heller ikke at flere venner og kjente virkelig anbefaler disse bøkene. Noe av det beste og vakreste de har lest, sier de.

Så hva er det, som gjør at jeg ikke får grepet på denne boka?
Her om dagen tror jeg at jeg fant svaret. Jeg har noen bilder i hodet som forstyrrer leseopplevelsen fullstendig. Og det er bildet av jeg-personen som en kloning av Torkjell Berulfsen og Knut Borge.

Det jeg trenger er en annen Kjærstad bok å starte med. Anbefalinger mottas med takk.
Og ja takk, gjerne noen alternative bilder å fylle hodet med når jeg tar fatt på Forføreren igjen.