Det er ikke alltid like lett å holde styr på bøkene. Tidligere i uken skulle jeg bare levere en bok på biblioteket. Fristen var i ferd med å gå ut. På vei fra bilen til bibelioteket slo det meg at det var på tide med en ny Paul Auster bok. Inne på biblioteket begynte jeg å spekulere på den novellen “……….Thomas nedtegnelser……….”  Tilfeldigvis var det en  ledig Pc like ved  og før jeg fikk sukk for meg var jeg på vei hjem med Kjell Askildsens bok. (Jeg husket også mitt egentlige oppdrag.)

Jeg liker ikke noveller noe særlig, de varer så kort. Jeg har ikke før kommet inn i historien så er den slutt. Men denne måtte jeg bare kaste meg over. Det er 2 noveller i boka. Først stuper vi rett inn i en dramatisk dag i Carl Langes liv. For en penn Askildsen må ha?  Historien er spennende. Carl Lange ser ut av vinduet sitt, ser politiet komme. Han vet hvor de skal, hvor de pleier å dra. Plutselig sitter han i klemma sjøl, med et signalement som stemmer overens med en voldtektsforbryters. Det er det det handler om, å snakke seg inn i eller ut av saken. Novellen sitter som ett skudd.

Neste og siste novelle er Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten. For en herlig gamling. Så bra å være full av f** til siste slutt. Her er det galgenhumoren som råder. Det er ikke lett å være gammel, trist liv, men akk så vittig. Thomas syn på livet er intet mindre enn herlig. Jeg lo. Gode sitater kan man sanke flust av, f.eks. dette: “Jeg angret straks jeg hadde sagt det, presise formuleringer bør rettes til reflekterende mennesker, ellers blir det bare rot av det. Og rot ble det.”

Anbefales!

Endelig kom dagen for Misery på teater. Jeg er glad jeg hadde lest boka tidligere i høst.  Det er spennende å se teater når man kjenner stykket fra før. Hva vektlegger de? Hva  kutter de? Hva blir vridd på? Hvordan er kulissene?

Og jeg ble ikke skuffet. Skuespillerne var flinke. Annie var gal og omsorgsfull, Paul Sheldon var desperat med en god porsjon galgenhumor. Det tror jeg må til dersom man skal overleve i ekstreme situasjoner. Stykket har spennende lys og lydeffekter. F. eks blir jeg begeistret for den enkle måten vi får presentert bilulykken på: En helt mørk teatersal og bare frontlyktene til bilen som humper seg avgårde. Tilslutt beveger de seg ikke mer, men spriker. Det hele ledsaget av passende bil- og  bråstopp-lyd. Fin start!

Jeg er begeistret for teater. Kanskje jeg i større grad skal ta konsekvensene av det?

Og her er  omtalen i Nordlys.

Det overrasket meg at jeg skulle falle for fristelsen til å lese ei bok om verdens undergang. Filmer med samme tematikk tiltaler meg ikke. Men så leste jeg i bibliotekbloggen til Breivang vgs og følgende setning var det som skulle til: “Skal du bare lese en bok…” Jeg bestemte meg for å gi temaet en sjanse. Boka ble innkjøpt og liggende. Jeg har gruet meg en del – regnet med at tungsinnet ville sige inn over meg. Som jeg har lest mange steder, det er ikke muntert.

Etter en god og grusom latter med Pippa Lee var tiden inne. Far og sønn er på vei sørover. De følger det som en gang var en hovedvei over en fjellovergang. På vei mot havet, et varmere sted, slik at de skal klare seg gjennom vinteren. Verden er utbrent og grå. Aske overalt. Planter, fugler og dyr er bare minner. Det finnes noen mennesker. Men du vet ikke om de du treffer er barbariske eller om de har beholdt menneskeligheten og godheten. Teksten er knapp. Dialogene også. Det er ingen overdrivelser eller dramatisering å finne. Det gjør fortellingen ekstra sterk. Og sår. Omsorgen far og sønn har for hverandre kommer fint fram. Heldigvis. Det finnes ennå godhet. Det er et ørlite glimt av håp.

Jeg måtte slutte å lese på senga. Det går ikke å ligge med hjertebank og vidt oppsperrede øyne når klokka tikker mot ny arbeidsdag. Jeg gikk over til å lese på ettermiddagen og påfølgende natt var boka lest. Puhh. Denne var ikke enkel å legge vekk.

Du kan finne en god omtale hos nrk – litteratur.  Boka anbefales på det varmeste.

Jeg ser at boka er filmatisert og det skal bli “min” film om verdens undergang.

Noen ganger ønsker jeg at bøker hadde vært oversatt til nynorsk. Det hadde blitt mye bedre med “Det hemmelege livet til Pippa Lee”. Selv på bokmål hadde denne varianten av tittelen pirret nysgjerrigheten mer. “Pippa Lees hemmelige liv” er litt platt synes jeg.

Jeg kan slå fast at jeg ikke har forfattergener. Hvis et kapittel heter Grace (datteren til Pippa Lee). Da tror jeg at kapittelet skal handle om henne og ikke bare begynnelsen av det. Ikke det at det plager meg som leser med en glidende overgang til noe annet. Men som skriver hadde jeg vært manisk opptatt av at tittelen må stemme med innholdet. Jeg konstarerer at forfattere er frekke og det funker.

Pippa Lee har levd ett viltert liv. Og det er jo spennende å få være med på dette, trygt plassert bak to permer. Forandringen til Pippa Lee kommer brått. Jeg vet ikke  om det er realistisk, men jeg valgte å tro på det. Det er ei drivende fortelling. Det er lett å like å lese denne boka. Hvis du faller for fristelsen til å finne en side eller to litt søvndyssende, så pass deg. Snart gjør handlingen en uventet vending. Jeg har humret en del. Og boka tar opp emner som det er lett å kjenne seg igjen i for enhver oppdrager. Man skal i hvert fall ikke gjøre de samme feilene som generasjonen før. Som Pippa sier “…en lang kjede av misforståelser og tilpasninger der datter etter datter prøvde å kompensere for morens mangler og gjorde de motsatte feilene…..” Det er noe der.

Slutten er sjokkerende morsom. Jeg skammet meg over å le. Fysj, hvor grusom kan jeg være.

I perioder der jeg ikke finner ro til å lese blir det bare tyngre og tyngre å gå videre med boka si. Det er ikke rettferdig for romanen. Denne gangen har det gått ut over Pinnsvinets eleganse. Jeg var ikke helt i humør for en tanke og refleksjonsbok. Men jeg kom meg gjennom likevel.

Handlingen spinner rundt beboerne i et leilighetshus i ett av Paris bedre strøk. Fine folk. Med penger og fasade. Og portnerkona som skjuler en skikkelig hemmelighet. Vi får handlingen og betraktninger om folk og dyr servert gjennom Renee og Paloma. Renee er portnerkona som legger sin sjel i å framstå som grå og innholdsløs. Hun arbeider intenst for å  holde sin plass på den sosial rangstigen. Paloma er en svært reflektert 12-årig rikmannsdatter. Etter hvert finner de 2 hverandre.

Det er småmorsomt å lese de karakteristikker av beboerne som vi får gjennom de to. De er ikke nådige og det kan jeg like.

Dagbladets anmeldelse er slett ikke bare postitiv. Her dømmes slutten nord og ned.  Jeg har hatt motsatt “lesekurve”. Starten var treg og jeg var tvilende til Paloma. Hun er jo bare 12 år.  Men etter hvert blir det bare bedre. Jeg liker at folk ikke er det de tilsynelatende er. Og det gjør ikke noe at jeg blir beveget av slutten. For det blir jeg. Over halvveis ut i boka merket jeg at Renee og Paloma benytter forskjellig font. Det gjør meg skikkelig glad. Jeg liker slike detaljer. Men det gjør meg ganske flau over at det tok meg så lang tid før jeg merket det. Utrolig.

Bokstavelig talt har en fin omtale. Det var den som lå i bakhodet da jeg passerte boka hos Tanum. Ikke dumt.

Det hersker uorden i køen. Nå er det Misery, eller Kidnappet som den heter på norsk, som har bøllet. Hålogaland Teater er synderen som bør ta ansvaret. I høst setter de opp Misery av Stephen King. Det er ikke underlig at jeg fikkt lyst til å lese boka: Jeg har til gode å gå skuffet fra en forestilling ved teateret. Og nå som jeg har lest boka gleder jeg meg dobbelt. Det er et ekstra spenningsmoment å se hvordan teateret nærmerer seg fortellinga.

King har ikke med overnatulige fenomer i Misery og det er jeg godt fornøyd med. Boka er skrevet i ett litt bråkjekt språk og det skurrer litt i mine ører. Det er bokas minus. Men historien er god. Jeg har tidligere lest “Om å skrive” av Stephen King. Misery handler blant annet om en forfatter som prøver å skrive en bok, under litt spesielle omstendigheter, og de tankene han gjør seg for å få det til. I “Om å skrive” fortalte King at bøkene hans ofte oppstår ved at han ser for seg en situasjon og  han spør seg – hva skjer videre?

Situasjonen i Misery er denne: En kjent serierbokforfatter, Paul Sheldon, havner utfor veien på et øde sted akkurat i det vinteren setter inn. Hardt skadet blir han funnet av en kvinnlig sykepleier, Annie W. Hun  tar Paul med hjem for å pleie ham. I bilen har Paul 2 manuskript. Den aller siste boka i Misery-serien, der heltinnen dør og en ny roman i en helt annen gate. En mer seriøs roman mener Paul Sheldon selv. Han er lykkelig over å være kvitt heltinnen Misery. Og han ser fram til at den nye romanen skal bane vei for en mer seriøs side ved hans forfatterskap.

Men så enkelt skulle det ikke være. Annie W. viser seg å være Miserys mest trofaste beundrer. Annie er ikke helt god i toppen og skjuler mange hemmeligheter. Hun blir ikke videre begeistret når hun oppdager at Misery dør i den boka hun venter sånn på.

Det er spennede, det er galskap og en kamp på liv og død.

Familiebilder fenget meg ikke umiddelbart. Den luktet trøbbel lang vei. Men det var jo sommer og varmt, vin, nytrekt sei, bading og mye latter. Så jeg parkerte boka, tenkte at den passet bedre på vanlige dager. Det var ei god beslutning.

Det handler om Lainey og David og barna deres. Barn nummer 3 viser seg å være autistisk. Det legger føringer for hele familien i årevis. Det handler om skyld og ikke skyld, nederlag og forsøket på å veie opp for det mislykte barnet. David og Lainey får tilsammen 6 barn.  Jeg blir sliten bare av å tenke på det.

Vi følger familien fra 50-tallet og fram til åtti-årene. Det er ingen solskinnshistorie. Men det er en gripende roman. Mest av alt synes jeg det handler om voksne som kommuniserer dårlig. Og det er trøbbel. Men de prøver på hvert sitt vis. De går bare ikke i takt. Jeg synes jeg kommer godt under huden på flere av familiemedlemmene. Først i boka fikk jeg forståelsen av at dette er Ninas beretning om familien. Underveis har jeg fått fortellingen fra flere vinkler. Jeg stusset først, men dette fungerte fint.

Boka anbefales, men ikke som sommerlektyre.

Jeg lovte Janke en aldri så liten tilbakemelding på Tom Waits. Her kommer den. Jeg fikk meg spotify-bruker i løpet av sommeren. Nå kan jeg boltere meg i gode låter.

Min Tom Waits spilleliste viser seg for det meste å ha låter fra platene Rain Dog, Closing time, Heartattack and Vine, The heart of Saturdaynight og The Early Years vol.2. Dette er herlig musikk.

Smakebiter fra Youtube.

Det skal sies av studioversjonene er mer polerte enn live-opptakene.

Når det har vært høst en stund kan det dukke opp noen korte filmomtaler. Følg med.

Tidligere skrev jeg om “La den rette komme inn“. Jeg tenkte nok at jeg kom til å lese boka – kanskje. Men jeg skulle IKKE se filmen.

Vel vel. Så feil kan man ta. Boka kommer jeg ikke til å lese. Det er temmelig sikkert. Det er så mange andre. Jeg er ikke en sart sjel. Men her har jeg truffet på min grense. Stor takk til Lillesøster som fortalte meg at filmen var nydelig. Det ville jeg aldri gjettet på.

Jeg har sett filmen og den var fin. De scenene som laget forferdelige bilder i hodet mitt under lesinga, var tonet godt ned i filmen. Bra. Så denne gangen kan jeg anbefale film framfor bok.

Etter intense lange dager med Lisbeth Salander passet det fint med noe helt annet. “Historien om herr Sommer” er ei koselig lita bok. Den er vakkert illustrert. Så vakkert at jeg fikk lyst til å slakte den.

Jeg-personen er en syv år gammel gutt bosatt i Tyskland, noen år tilbake i tid. Det er alvorlige begiventer som finner sted, blant annet  ekte kjærlighet, kompliserte pianotimer, utfordringer med å lære å sykle og fly.  Dette er ingen barnebok selv om  boka behandler mangt et tema som voksne ikke forstår seg så godt på.

Mange voksne har godt av å lese denne. Illustrasjonene alene er grunn god nok til at boka er ei vil-eie-bok. Synd er det at jeg har lukket sidene og levert boka tilbake til biblioteket. Veggene mine hadde fint taklet slike vakre bilder. Kanskje jeg må kjøpe 2?