Det er ikke alltid like lett å holde styr på bøkene. Tidligere i uken skulle jeg bare levere en bok på biblioteket. Fristen var i ferd med å gå ut. På vei fra bilen til bibelioteket slo det meg at det var på tide med en ny Paul Auster bok. Inne på biblioteket begynte jeg å spekulere på den novellen “……….Thomas nedtegnelser……….” Tilfeldigvis var det en ledig Pc like ved og før jeg fikk sukk for meg var jeg på vei hjem med Kjell Askildsens bok. (Jeg husket også mitt egentlige oppdrag.)
Jeg liker ikke noveller noe særlig, de varer så kort. Jeg har ikke før kommet inn i historien så er den slutt. Men denne måtte jeg bare kaste meg over. Det er 2 noveller i boka. Først stuper vi rett inn i en dramatisk dag i Carl Langes liv. For en penn Askildsen må ha? Historien er spennende. Carl Lange ser ut av vinduet sitt, ser politiet komme. Han vet hvor de skal, hvor de pleier å dra. Plutselig sitter han i klemma sjøl, med et signalement som stemmer overens med en voldtektsforbryters. Det er det det handler om, å snakke seg inn i eller ut av saken. Novellen sitter som ett skudd.
Neste og siste novelle er Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten. For en herlig gamling. Så bra å være full av f** til siste slutt. Her er det galgenhumoren som råder. Det er ikke lett å være gammel, trist liv, men akk så vittig. Thomas syn på livet er intet mindre enn herlig. Jeg lo. Gode sitater kan man sanke flust av, f.eks. dette: “Jeg angret straks jeg hadde sagt det, presise formuleringer bør rettes til reflekterende mennesker, ellers blir det bare rot av det. Og rot ble det.”
Anbefales!
Det er ikkje berre eg og du som liker denne boka. Ho blei også kåra til Noregs beste bok dei siste 25 åra av Dagbladet i 2006. Det er ikkje alltid eg er einig med slike kåringar, men denne gongen kjentest det rett!
Hei Aina. Det er sikkert Daglbladet jeg “har den fra” . Så har den ligget og summet i bakhodet mitt. Har du lest noe mer av Askildsen?
Notere, denne vil jeg lese.
Ingen plukkar opp lommeboka hans, og han mister rett og slett trua på menneskeheita.
Det er ikkje ofte ein får så nære og vare skildringar av eldre, at dei jo har eit rikt indre liv. Kanskje fordi det er så få i den aldren som skriv sjølv?