Boka har ei åpning som kan gjøre de fleste stum. Jeg takker høyere makter for at jeg slipper å oppleve 1700-tallets Paris, både hva fødsler og lukt/hygiene angår. Det er en knall åpning på romanen og det legger lista for hva jeg forventer videre. Men like åndeløst forblir det ikke.
Det er Grenouille som kommer til verden under en uheldig stjerne. Han overlever tvert i mot hva mora forventet. Og mora selv, hun må bøte med livet.
Grenouille blir flyttet rundt under oppveksten. Det er ingen kjære mor for denne gutten. Han er et annerledes barn uten kroppslukt, rar og innesluttet. Jeg synes boka blir så kald. Jeg strever litt med denne kulden. Men den er med å understreke den kulden Grenouille selv omgir seg med. Han er ikke et barn og siden heller ikke en voksen med empatiske evner. Men det viser seg at han har et annet framtredende talent. Luktesansen. Han drømmer om å skape de mest eventyrlige parfymer. Og for å nå sitt mål går han ubesværet over lik. Det er en grotesk historie. Aldri har jeg tenkt på at man kan bruke parfyme til å manipulere mennesker. Jeg lurer på hvilken diagnose Jean-Baptiste Grenouille ville fått i dag.
Jeg var ei stund fristet til å legge vekk boka. Men det faller ikke lett for meg. I fredagens VG fant jeg støtte for min iherdighet. Hurra. Hør bare:
“……Man lærer seg alltid noe av en bok. Og derfor skal man alltid lese hele boken. …..” Vise ord fra Peter Stormare.
Men jeg gleder meg over at jeg nå kan kaste meg over neste bok. Det er lov.
Jeg la faktisk boka fra meg to ganger før jeg endelig kom meg igjennom den. Jeg leste den rundt den tiden den kom på kino, for jeg tenkte å se den da, men har enda ikke fått den med meg nå som den også er på DVD. Og jeg er helt enig, starten i boka var forrykende, men den ble etterhvert veldig kald som du skriver.
Så det er ikke bare meg da
. Det blir spennende å se om det er noen andre som har lest boka og kanskje mener noe annet enn oss?
Man må ikke se alle filmene. Jeg kastet meg over første Stieg Larsson-bok da jeg skjønte at filmen var like om hjørnet. Og nå vet jeg med meg selv at jeg ikke kommer til å se filmen. Jeg har lest boka og det er tilstrekkelig. Men bøkene skal jeg nok få lest.
Jeg kastet meg også over Stieg Larsson bøkene da de kom, og syntes nesten det var trist at de skulle filmes. For Lisbeth Salander kan jo ingen spille, i hvertfall ikke slik jeg har sett henne for meg, men hun var strålende den svenske skuspillerinnen og filmen var strålende og ikke skuffende
“Parfymen” er en av mine favoritter. Jeg har lest den flere ganger, og jeg regner den som noe nær opp til den fullkomne roman. Den er så velskrevet at jeg ønsker ikke å flytte et komma eller sløyfe ett ord. Også en perfekt oversettelse.
Kald, nja… Forfatteren holder ihvertfall handlingsforløpet på en armlengdes avstand. Tonen minner litt om Bjørneboes i “Bestialitetens historie. Dvs. mye menneskekunnskap og svart humor. Humoren minner om den jeg tror kirurger benytter seg av for å komme seg igjennom arbeidsdagen.
Det er lov ja. Jeg har ikke lest denne, jeg tror ikke den er noe for meg. Men jeg liker bøker som er velskrevne, så Dipsolitteraten frister meg litt, men bare litt…
Dipsolitteraten: Velkommen hit. Så gøy å høre. Jeg blir litt misunnelig når noen andre så til de grader får treff på ei bok. Jeg tror ikke jeg har opplevd det. Kanskje har det sin årsak i at jeg fort blir oppslukt av handlingen og glemmer selve teksten? Jeg trøster meg med noe jeg leste hos Olof Lagercrantz; at det er greit å la seg fange av handlingen i første gjennomlesing. Haken er bare at jeg sjelden leser en bok mer enn en gang.
Det skal være sikkert at Süskind holder handlingsforløpet på en armlengdes avstand. Og det imponerer meg også. Jeg får vite det jeg trenger. Skjønner det godt selv om jeg ikke får handlingen inn med teskje.
Knirk: Faller du for fristelsen så la oss få rapport.