Hvor spennende kan den bli, romanen om Toru Okada? Mannen i 30-årene som er utdannet jurist med jobb på et advokatkontor. Han synes ikke jobben på advokatkontor er det rette for han, så Okada han sier opp. Han lager froskot og middag til sin yrkesaktive kone, bringer og henter tøy på renseriet. Går på svømmehallen. Det er trygt og koselig. Og jeg tror kanksje det blir kjedelig. Hvordan kan man skrive 600 sider om et slikt liv? Hva kan skje?
Men Murakami er en luring. Før jeg vet ordet av det sitter jeg på kroken. La det være klart – alt kan skje. Her blomster fortellergleden på hver ei side. Livet til Okada er ingen søvndyssende affære. Her blandes drøm og virkelighet og de underligste ting foregår. Okada treffer mange spennende, overnaturlige og sære mennesker og vi får smakebiter fra deres historier. Vi får en tur innom ikke så veltilpasset ungdom, prostitusjon, gamle kriger, fangeleirer i Sibir. Her får man oppleve kjælighet, virkelig ondskap, lyssky affærer. Det er sterke historier. Det er surrealistisk og jordnært om hverandre. Alt er flettet fint sammen.
Og til dere som har lest boka allerede. Jeg sitter igjen med en løs tråd; gutten som våkner om natten av ting som foregår i hagen. Klarte dere å plassere ham?
Trekkoppfuglen er ikke lett å legge vekk. Gripende lesning.Det overrasker meg ikke at flere har dette som sin Murakami- favoritt. Foreløpig er det min også.
Det er så ufattelig mange bøker som frister. Når det nå nærmer seg sommer og jeg har kikket på 
, og jeg gleder meg
Jeg kom et stykke avgårde i denne vampyrboka. Men etter 2 måneders betenkningstid har jeg bestemt meg for å la den hvile. Selvom sønnen i huset har trøstet meg med at slutten kunne vært verre. Jeg føler sterkt ubehag når jeg leser om barn som blir mobbet. Å lese om Oskars strategier for å få mobbe-angrepene til å vare kortest mulig er for sterk kost for meg. Det føltes som om reisen gikk langt inn i det dystre og mistrøstige. Ikke skjønner jeg vitsen med vampyrer heller.
Fra 5. april 1992 til 29. februar 1996 var Sarajevo beleiret. Snikskyttere lå på lur i åsene rundt byen og gjorde det svært utrygt for mennesker i byen å ferdes ute. Farene måtte de gjenværende beboerne trosse for å skaffe seg vann og mat. Man regner med at 12000 mennesker døde i løpet av beleiringen og gjennomsnittlig rammet 329 bombenedslag Sarajevo pr dag i disse lange årene.
Man kunne tro at dette vil bli en traurig historie. Nathan Glass – nylig pensjonert, nyskilt og med lungekreft, flytter tilbake til sin barndoms Brooklyn. Her vil han leve aleine sine siste år. En ensom mann som livet har vendt ryggen til. Og som selv har vendt livet og familien ryggen. Men slik går det ikke.
Boka har ei åpning som kan gjøre de fleste stum. Jeg takker høyere makter for at jeg slipper å oppleve 1700-tallets Paris, både hva fødsler og lukt/hygiene angår. Det er en knall åpning på romanen og det legger lista for hva jeg forventer videre. Men like åndeløst forblir det ikke.
Det passet meg med en pause fra vampyrboka til Lindqvist og jeg tenkte at Kjærlighet ville bli en god avkobling. Raskt skjønte jeg at dette ville bli sterk kost. Det er er kort roman og handlingen finner sted i løpet av noen timer, en ettermiddag og utover mot natten. Det handler om Jon på snart 9 år og mammaen hans Vibeke. Det er de to i den lille familien. De er nettopp flyttet til ett lite sted nord i landet. De sysler med hver sitt, Jon og Vibeke. Jeg hadde ikke kommet mange sidene avgårde før jeg tenkte: Snakk, vær så snill, SNAKK. Selv om boka er på bare 111 sider, rakk jeg å bli skikkelig forbannet på Vibeke. Jeg fikk lyst til å rope eller ringe til Vibeke. Og jeg ble skikkelig fortvilet fordi jeg ikke kunne gripe inn.
